Veien til Addis Ababa

I juli 2015 vil det internasjonale samfunnet få muligheten til å endre fremtiden for utviklingsfinansiering. Regjeringer, sivilsamfunn, fagforeninger og andre aktører vil komme sammen for den tredje konferansen om finansiering for utvikling som skal finne sted i Addis Ababa i Etiopia. Her skal de bli enige om hvordan fremtidens utvikling skal finansieres. 

Artikkelen er skrevet av Hernán Cortés fra Eurodad og oversatt av Maria Dyveke Styve i SLUG.

I oppløpet til denne avgjørende konferansen, har det kommet to større rapporter som skal fungere som grunnlag for debatten om finansiering for utvikling fremover. Den ene av disse rapportene kom fra Den mellomstatlige komiteen av eksperter for finansiering for utvikling (ICESDF) og den andre kom fra Den åpne arbeidsgruppen (OWG, Open Working Group), som er en arbeidsgruppe med 30 medlemmer som ble nominert av FNs Generalforsamling for å utarbeide de nye utviklingsmålene. Begge disse rapportene burde danne grunnlaget for handling, men skuffende nok mangler begge rapportene høye nok ambisjoner og konkrete anbefalinger, noe sivilsamfunn fra hele verden lenge har krevd.

I denne artikkelen analyserer vi begge disse rapportene, og tar høyde for Eurodads hovedprioriteringer og de viktigste temaene på agendaen. Sammen med en rapport fra FNs Generalsekretær vil disse to rapportene danne grunnlaget for forhandlingene under den tredje finansiering for utvikling- konferansen. Veien til Addis er både en mulighet og en utfordring, og en utfordring som alle som bryr seg om utviklingsfinansiering bør ta. 

FN og finansiering for utvikling

Siden den gang FN ble opprettet har en hovedprioritet vært å skape utvikling. Likevel har FN spilt en mindre rolle enn de internasjonale finansinstitusjonene når det gjelder finansielle og økonomiske spørsmål.

Den første finansiering for utviklings-konferansen (FfD-konferansen) ble avholdt i Monterrey i Mexico i 2002, hvor utfallet ble kalt ”Monterrey-konsensusen”. Her etablerte man seks hovedpilarer som siden har formet FfD-prosessen og utviklingsagendaen. De seks pilarene var:

1) Mobilisere ressurser for utvikling nasjonalt
2) Mobilisere internasjonale ressurser for utvikling: utenlandske direkteinvesteringer og andre private overføringer
3) Internasjonal handel som en utviklingsdriver
4) Øke internasjonalt finansielt og teknisk samarbeid for utvikling
5) Utenlandsgjeld
6) Systemiske spørsmål: forbedre samordningen av det internasjonale finans- og handelssystemet for å støtte opp under utvikling.

Financing-for-Development-logo-liten

ICESDF og OWG rapportene

Rapporten fra Den mellomstatlige komiteen for finansiering for utvikling (ICESDF) gir en god analyse fra ulike eksperter av finansieringsbehovene verden står ovenfor når det gjelder utvikling, sosiale og miljømessige behov, og identifiserer er rekke viktige tema. Parallelt til denne rapporten om finansiering, har Den åpne arbeidsgruppen (OWG) diskutert implementering av de nye utviklingsmålene. Det var her utviklingsland og rike land kom i konflikt under forhandlingene, som en rapport fra Third World Network har vist.

Analytisk rammeverk

En viktig uttalelse fra ICESDF er at ”når man beregner finansieringsbehovene, er det nødvendig å anerkjenne at kostnadene ved å ikke handle er enda større enn ved å handle nå.” Dette poenget understrekes ved å tallfeste finansieringsbehovene (for eksempel trengs det $66 milliarder årlig for å utrydde ekstrem fattigdom, og $5-$7 billioner årlig for infrastrukturinvesteringer), og ved å påpeke at ”finansieringsbehovene varierer på tvers av land og regioner (…), med spesifikke behov i de minst utviklede landene, sårbare øystater og utviklingsland uten tilgang på kyst.” En tilnærming som har vært viktig for analysen i ICESDF-rapporten er å ”sikre lokalt eierskap og lederskap i å implementere nasjonale bærekraftige utviklingsstrategier,” som også blir understreket i OWG-rapporten i mål 17.15 om å ”respektere hvert lands politiske handlingsrom og lederskap i å utforme og gjennomføre politikk for å utrydde fattigdom og skape bærekraftig utvikling.”

Skatt

Når det gjelder skattespørsmål, understreker ICESDF (i paragraf 66) at det er nødvendig med mellomstatlig samarbeid i et regionalt eller internasjonalt forum for å få slutt på skadelig konkurranse mellom stater for å tilby de laveste skattesatsene. Rapporten sier også at ”FN, med sitt universelle medlemskap og legitimitet, kan være en katalysator for å forsterke internasjonalt samarbeid” i denne sammenhengen (paragraf 161). Men likevel kommer ikke rapporten med noen konkrete forslag til hvordan et virkelig mellomstatlig organ for skattespørsmål kan etableres. I OWG-rapporten er det ingen referanser til verken ulovlig kapitalflukt eller skatteunndragelse. Isteden ligger det et vagt delmål om å ”styrke nasjonal ressursmobilisering (…) og forbedre nasjonal kapasitet for beskatning” (17.1).

Gjeld

ICESDF-rapporten tar for seg gjeldsproblemet ved å si at ”Kreditorer har et delt ansvar med den statlige debitoren for å forhindre og løse gjeldskriser” (para 82) og at ”Diskusjonen om hvordan man kan forbedre rammeverket for statlig gjeldsrestrukturering (…) pågår i ulike fora.” OWG-rapporten har et mål om å ”oppnå langsiktig gjeldsbærekraft (…) og ta tak i HIPC –landenes utenlandsgjeld for å redusere gjeldsproblemer” (17.4). Det er ingen anbefalinger i noen av rapportene om å etablere en mellomstatlig prosess for å få på plass en rettferdig, uavhengig og åpen gjeldsslettemekanisme for stater.

Privat finansiering og ”blending”

Når det gjelder privat finansiering og blending (som begge kommer til å være på toppen av agendaen for donorland), kommer ICESDF med en svært god analyse. Rapporten anerkjenner at ”Nasjonale utviklingsbanker kan spille en viktig rolle” (paragraf 84), og at ”for å begrense volatilitet (…) kan reguleringer brukes, sammen med god håndtering av betalingsbalansen, for å unngå ”hot money” (paragraf 100). Når det gjelder ”blending,” når man blander offentlige og private midler, anerkjenner rapporten risikoen ved å bruke denne finansieringskilden til visse formål. Rapporten peker på at ”Blandet finansiering mellom offentlig sektor og profittsøkende privat sektor er mindre egnet til å bidra til å dekke grunnleggende utviklingsbehov som ikke gir økonomisk profitt” (paragraf 136). Men rapporten har ikke flere ambisiøse referanser til kapitalkontroll og sier heller ingenting om behovet for å undersøke kostnader og fordeler ved utenlandske direkteinvesteringer og andre private overføringer.

Bistand

Begge rapportene fornyer forpliktelsene til å nå ODA-målet om 0.7% av BNP. Selv om rapportene anerkjenner at rike land må oppfylle sine ODA-forpliktelser, og målet om 0.15-0.2 % av BNP til de minst utviklede landene, etableres det ingen bindende tidsfrister for donorer.

IFI-reform

Et av de viktigste temaene på den internasjonale agendaen de siste årene har vært reform av de internasjonale finansinstitusjonene. ICESDF rapporten stadfester at ” En evaluering av styresettet i de internasjonale finansinstitusjonene er nødvendig (…) for å gjøre de mer demokratiske og representative” (paragraf 148). Rapporten nevner ikke 2010 IMF-kompromisset om å endre kvotesystemet deres innen 2014.

Konklusjon

Denne analysen har satt søkelys på hvor ICESDF- og OWG-rapportene mangler ambisjoner og forslag til konkrete tiltak. ICESDF-rapporten gir en god analyse av status quo, og tar opp ulike spørsmål som vil bli diskutert av statene under FfD-forhandlingene, mens OWG-rapporten, med dens 17 utviklingsmål, er svært vag når det gjelder finansiering Begge prosessene viser hvor uenighetene ligger mellom ulike stater og også innad i blokkene, og mangelen på vilje i rike land til å gå med på strukturelle endringer.

Rapporten som ventes fra FNs Generalsekretær kan bli en mulighet til å gjøre opp for manglene i ICESD- og OWG rapportene. Rapporten ”Oppfølging og implementering av Monterrey konsensusen og Doha erklæringen på FfD” som ble utgitt forrige august av FNs Generalsekretær inneholder en positiv anbefaling på gjeldsfronten. Rapporten sier at ”Det internasjonale samfunnet bør gjøre en innsats for å jobbe mot et rammeverk for en betimelig, ordnet og rettferdig restrukturering av statlig gjeld” (paragraf 44) og at ”det er nødvendig å reformere systemet for gjeldsrestrukturering” (paragraf 55).

FfD-konferansen i Addis Ababa i juli 2015 kommer akkurat før Post-2015 konferansen i New York i september 2015 om de nye utviklingsmålene og før klimakonferansen i Paris i desember 2015. Dette kan sees som at utviklingslandene representert av G77 fikk gjennomslag for sin strategi om å sikre at finansiering for utvikling blir en hovedprioritet. For alle disse tre prosessene; FfD, post-2015 og klima, er det store spørsmålet hvordan finansieringen skal sikres for å oppnå alle målene som blir satt. FfD-konferansen vil derfor bli avgjørende, og en stor mulighet til å ta opp strukturelle problemer knyttet til gjeld, skatteunndragelse, ODA-forpliktelser, IFI-reform, private finansieringskilder og hvilken rolle FN skal spille i utviklingsagendaen. Dette er temaer som er sentrale for Eurodads arbeid, og som mange regjeringer, sivilsamfunnsorganisasjoner, fagforeninger og borgere håper vil tas opp neste juli og følges opp med konkrete handlinger. 



Les også: