Bomtur med låneboom

Gjeldsbyrden til utviklingsland er større i dag enn noen sinne. Hva skjer med statsgjeld når kreditt blir flyttet fra regulerte institusjoner til private långivere? Hvordan skal land og institusjoner betjene gjeld når lånemarkedet stadig blir mer uoversiktlig og uregulert?

Da FN arbeidet sine Millennium Development Goals (MDG) viste det seg å være en kostbar prosess for mange utviklingsland. Landene skulle implementere målene, samtidig som de skulle betjene sin eksterne gjeld. I 2015 igangsatte FN prosessen med sine nye bærekraftsmål (Sustainable Development Goals SDG), og disse har vist seg å være enda mer kostbare for mange land. Privat og offentlig gjeld for utviklingsland ligger i dag på US$5,4 trillioner. Årlig koster det disse landene US$575 milliarder å betjene lånene. I samhandling med å betale for FNs mål, kan betjeningen av de skyhøye lånene føre til gjeldskriser, i følge Eurodad.

Rapport-Eurodad

Endret landskap

På den lyse siden har økonomien i mange utviklingsland vokst og penger brukt til betjening av gjeld har forholdsvis blitt mindre satt opp mot nasjonale inntekter eller eksportinntekter. Likevel har total gjeld økt, spesielt ved privat långivning. Offentlige utlåneres andel av lån har sunket fra 33 % av gjeldsandelen til 16 % siden 2011. Privat utlån har også forandret seg. Obligasjoner står nå for majoriteten av private lån og andelen er doblet fra 21 % til 42 % i samme tidsrom.

Hovedinstitusjonene for gjeldskriser må også forandre seg om strukturen på gjelden gjør det. De nye krisene vil være annerledes enn tidligere og institusjonene som skal bistå i å betjene disse har ikke holdt tritt. EURODAD foreslår løsninger på de nye gjeldsproblemene på tre arenaer:

  • 1) Først og fremst bør man gjøre lån «utviklingseffektive». Altså, bør man få valuta for pengene i utviklingsøyemed og sikre at pengene havner hos befolkningen.
  • 2) Løsninger for å unngå gjeldskriser igjennom mer ansvarlig långivning og låntaking.
  • 3) Løsninger for å løse gjeldskriser på en rettferdig, rask og bærekraftig måte.

Obligasjoner til besvær

Låneboomen fra det siste tiåret har vært mulig på grunn av enkel tilgang på kreditt for utviklingsland. Lån fra land i sør har også vært en økende kilde til gjeld, spesielt siden Kina har sett etter lukrative investeringsmuligheter. Likevel har ny kreditt til utviklingsland minket siden 2014, helt og holdent på det private markedet. Dette er gode nyheter om man ser mindre gjeld som et gode. Spørsmålet er om denne mangelen på ny kreditt er frivillig eller om man ikke får godkjent tilgang på ny kreditt. I så fall må nye restruktureringer til, da ny kreditt er en essensiell del av nedbetalingen for mange utviklingsland.

Nye former for kreditt har åpnet seg opp da flere og flere land utsteder statsobligasjoner – selv mellom- og lavinntektsland. Haken ved dette er at statsobligasjoner gjerne er dyrere å betjene enn lån fra internasjonale institusjoner. Ghana og Senegal betaler for eksempel 8 % mer rente på obligasjonene enn lånene sine.

Videre er obligasjoner vanskelige å restrukturere da investorene gjerne er mange og spredt ut. Mange investorer har til og med begynt å spekulere i statsobligasjoner fra land som trolig vil bli rammet av kriser – såkalt gribbefondsaktivitet. Manglende evne til å betale ned på statsobligasjoner vil være en sentral del av fremtidige kriser, i følge EURODAD.

Siden ansvarlig långivning og låntaking betyr forskjellige ting for forskjellige aktører, vil det i fremtiden være viktig å komme til enighet rundt universelle prinsipper vedrørende lån. Dette eksisterer ikke per i dag, selv om UNCTADS prinsipper er et godt stykke på vei. Problemet med disse prinsippene består i at det er et fåtall av land som har vedtatt disse offisielt og de er heller ikke bindende. Det finnes heller ingen overvåkningsorgan for prinsippene. 

Gribb-Eurodad

Gribbefondsprotest. Foto: Jubilee Debt Campaign

Behov for samhandling

Utviklingsland har de siste årene opplevd store forandringer i gjeldsstrukturene sine uten at disse har blitt tilstrekkelig regulert. Den økende private gjelden skaper grunn til bekymring og det gjør også den økende andelen av utstedte statsobligasjoner. Internasjonale institusjoner som håndterer gjeld er ikke skodd til å håndtere disse voksende gjeldsbyrdene og man må skape nye prosesser for å håndtere det endrede gjeldslandskapet på en unison måte. Det er et behov for universelt godtatte prinsipper hvor utvikling og menneskerettigheter står i fokus fremfor betaling, og press fra sivilsamfunnet vil spille en nøkkelrolle i disse prosessene.



Les også: