På vei mot et paradigmeskifte? IMFs retorikk og rapport om strukturelle reformer, vekst og ulikhet

IMF har i flere tiår gått i bresjen for å fremme strukturelle endringer knyttet til lån, altså kondisjonalitet om økonomisk og politisk liberalisering i land som mottar lån. Dog etter finanskrisen hevdet IMF-sjef Christine Lagarde at det var noe de ikke lenger bedrev, og retorikken dreide mot en mer sosial tilnærming. Nå har også IMF publisert en egen rapport som viser at strukturelle endringer fører til økt ulikhet, og at ulikhet minker effekten av økonomisk vekst. Spørsmålet blir da om veksten er stor nok til å veie opp for ulikheten, og om IMF vil revurdere sin politikk og lånevilkår i tiden fremover basert på denne forskningen? Er vi på vei mot et paradigmeskifte innenfor lånepolitikk?

Isabella Kormilitzine

Teksten er skrevet av Isabella Dahl Kormilitzine som er frivillig i SLUGs informasjonsutvalg.

IMF er institusjonen som har talt dereguleringens sak i over 40 år, gjennom Structural Adjustment Programs (SAPs). Disse innebærer ofte privatisering av statseide bedrifter, liberalisering av økonomien og deregulering av arbeidsmarkedet. IMF og andre liberalister argumenterer med at disse policyene vil føre til økt vekst, og at dette vil være veien ut av økonomisk krise.  

Likevel har tidligere forskning vist at treg eller skjør vekst og høy ulikhet er to sider av samme sak, og at varig vekst i et sunt tempo bare er mulig dersom den økonomiske veksten blir mer inkluderende, noe som trolig innebærer mer målrettet politikk (i motsetning til markedsstyrt som «løser seg selv»). I en forskningsartikkel publisert av IMF i januar 2018 hevdes det fortsatt at SAPs bidrar til økonomisk vekst, men det anerkjennes også at de fører til økt ulikhet. Når man da vet at reformene fører til økt ulikhet og økt vekst, og andre studier viser at økt ulikhet reduserer vekst (og effekten av denne), spør man: Hva er da den totale effekten av reformer på vekst? Og er dette fortsatt den riktige veien å gå?

Vekst og ulikhet

I rapporten differensieres det mellom ulike typer reformer; finansiell liberalisering fører til økt vekst og ulikhet, mens brede institusjonelle reformer rettet mot det juridiske systemet har en positiv effekt på vekst, men fører ikke til økt ulikhet. På området arbeid, kollektive forhandlingsreformer og produktmarketsreformer er resultatene mer tentative fordi det er svakheter i dataene. Likevel konkluderer de med at svekking av arbeiderrettigheter kan føre til økt ulikhet uten å faktisk føre til økt vekst, og dermed er gevinsten tapt. Det er muligens her det kan åpne seg et handlingsrom for debatt rundt fruktbarheten av slike policyer. 

Likevel påpeker de at disse negative fordelingseffektene ikke rettferdiggjør en retur til regulering av økonomier og markeder, da de hevder at dette ville innebære store kostnader (eller tap) fordi reformene faktisk fører til en positiv vekst totalt sett. Dermed ser det ut til at paradigmeskiftet lar vente på seg; IMF vil fortsette å fremme en liberaliserende, markedsstyrt politikk.

Helliger målet midlene?

Kan man rettferdiggjøre en politikk som ser på summa summarum og økonomisk bunnlinje? Helliger målet midlene? Forfatterne selv mener faktisk nei, de positive resultatene kan ikke rasjonalisere at man ignorerer betraktinger om omfordeling. I stedet må spesifikke reformer bli utformet med dette i bakhodet, og på den måten er studien delvis revolusjonerende til IMF å være. 

Rapportforfatterne skriver at reformene som blir fremmet i lånevilkår bør bli utformet med fordeling i bakhodet, og at disse burde forsøke å balansere vinnere og tapere i større grad samt at skattereformer blir innført for å veie opp for ulikheten veksten skaper. De foreslår tiltak som utvikling av nasjonale finansielle institusjoner og finansiell inkludering (f.eks. tilgang til banktjenester). I tillegg fremmer de omfordeling gjennom skattereformer som er mer progressive og henter fra formue, eiendom og grupper med høy inntekt. Når det gjelder arbeidsmarkedet nevnes det at omskolering og arbeidsformidling kan være virkemidler mot arbeidsløshet og strukturell endring. Til og med ansettelses - og lønnssubsidier nevnes som verktøy for å øke ansettelser! Videre fremmes et syn om at forbedring av eiendomsrett, økt mobilitet i arbeidsmarkedet og fokus på formelle arbeidsformer vil kunne ha stor betydning for å motvirke de negative effektene av liberaliserende reformer og veksten som følger. Summen av disse tiltakene, dersom de blir iverksatt, vil ha en positiv virkning på ulikhet, og de bryter tydelig med den neoliberale linjen som har blitt ført av IMF gjennom historien. 

Business as usual?

Likevel skal vi ikke forvente mirakler over natten, da det tross alt viser seg at dette er en rapport for IMF, og at det overordnede synet er at strukturelle endringer fortsatt bør fremmes og settes som krav, fordi det har stort potensial for økonomien, og tross ulikhetene som oppstår hevder de at den totale effekten generelt sett er positiv. 

Så tross anerkjennelsene, ordskiftet og forskningsfunnene fra IMF, bør nok optimismen holdes i tøyler, da forskning fra 2016 også viser at IMF fortsetter innføringen av strukturelle endringer gjennom lånekondisjonalitet, og at privatisering av statseide bedrifter og deregulering av arbeidsmarkedet i lånemottakerland er på like høyt nivå som før finanskrisen. I tillegg vet vi at det er stor motstand, kynisme og skepsis innad i IMF, hvor en minoritet av de ansatte er villig til å åpne opp for debatt om kondisjonalitet og neoliberal politikk. 

Dermed kan det bli svært vanskelig for Lagarde å innføre endringer, selv om tanken skulle være aldri så god. Likevel er kanskje hennes og rapportens anerkjennelse av at full liberalisering uten andre hensyn ikke er et panacea, et første steg mot reform av IMFs egne reformer?



Les også: