Tema

Gjeldskriser

Hvordan oppsto gjeldskrisen på 1980-tallet?

Etterkrigstida var preget av sterk økonomisk vekst i de industrialiserte landene. De to frontene i den kalde krigen kjempet om innflytelse i utviklingsland og vesten tilbød billige lån til de landene som valgte vekk kommunismen. På 70-tallet vokste u-landsgjelda fra $90 mrd til $750 mrd. Utviklingsland fikk etter hvert problemer med å betjene gjelda si, og på begynnelsen av 1980-tallet brøt gjeldskrisa ut.

Parallelt med den sterke økonomiske veksten i industrilandene i etterkrigstiden, var de tidligere kolonistatene i Sør fortsatt avhengige av eksport av råvarer som ga liten profitt. Da Organisasjonen for oljeeksporterende land (OPEC) firedoblet oljeprisen i 1973 skapte det sjokk i verdensøkonomien. Mens mange ble hardt rammet av dette, førte de høye oljeprisene til overskudd på kapital hos bankene, som ble de store vinnerne. Bankene gikk da aggressivt ut og tilbød lån med ekstremt lav, eller til og med negativ, rente. Utviklingsland, som ble rammet av de høye oljeprisene, ble viktige markeder for disse lånene. For bankene spilte det liten rolle hva pengene ble brukt til. I tillegg hadde de en forestilling om at land ikke kunne gå konkurs, slik at de uansett hva som skjedde ville få tilbake pengene.

På slutten av 70-tallet kom oljekrisen og ustabilitet i verdensøkonomien. Et drastisk rentehopp, forverrede bytteforhold for utviklingsland og en stopp i nye utlån regnes som utslagsgivende for at gjeldskrisen oppstod på 80-tallet.

Mange land måtte ta opp nye lån for å kunne betale tilbake på de gamle, og gjeldsbyrdene til utviklingsland vokste fort. I 1982 annonserte Mexico at landet ikke var i stand til å betjene gjelda si. Dette har i historien blitt stående som starten på gjeldskrisen. Brasil fulgte raskt etter. Av de $315 milliardene Latin-Amerika hadde i gjeld i 1982 (en firedobling på syv år), var mer enn to tredjedeler gjeld til banker. Dette førte til frykt for at banksystemet skulle kollapse.

Verdensbanken og IMF involverte seg, med et uttalt mål om å redde banksystemet. Etter mange mislykkede forsøk på å løse problemene, ble det i 1989 inngått en avtale som gikk ut på at 20 % av gjelda ble slettet, samtidig som IMF og Verdensbanken ga garantier for tilbakebetalingen av de resterende 80 %.

Senere, på 1990-tallet, introduserte IMF og Verdensbanken gjeldssletteinitiativet Heavily Indebted Poor Countries (HIPC). Som betingelse for gjeldsslette gjennom HIPC, stilte IMF og Verdensbanken strenge krav om nedskjæringer i offentlige utgifter, privatisering, handelsliberalisering og deregulering.

Nye gjeldskriser?

Finanskrisen i 2008 og den etterfølgende gjeldskrisen i Europa har vist at denne type kriser også kan ramme høyinntektsland. Verden står fortsatt uten gode og rettferdige løsninger når et land kommer i gjeldskrise. Vi har heller ikke fått på plass nødvendige reguleringer av utlån for å hindre nye gjeldskriser. 

Gjeldsnivået for utviklingsland er dobbelt så høyt som i år 2000. Fordi den økonomiske veksten har vært svært høy i mange utviklingsland, er fortsatt gjeld som andel av BNP på et gjennomsnittlig lavt nivå. I mellominntektsland har likevel spekulative kapitalstrømmer ført til større sårbarhet ovenfor endringer i det globale markedet, mens mange lavinntektsland har gjeldsbyrder med høyere risikoprofil.

Lån fra Verdensbanken, IMF og bilaterale lån har ikke økt så mye de siste årene, men lån fra private aktører (som Oljefondet) har økt betraktelig. I tillegg har nye bilaterale långivere som Kina gjort sitt inntog i Afrika, og med disse nye lånene er det få eller ingen reguleringer. Flere og flere utviklingsland har de siste årene også kunnet ta opp lån på det internasjonale finansmarkedet, blant annet ved å utstede statsobligasjoner.

Bildet på gjeldskriser er endret, men det systemiske problemet er det samme. Dårlig regulering og troen på at utlånere alltid får tilbake pengene sine bidrar til en uregulert lånefest der de fattige menneskene i utviklingsland blir sittende igjen med regningen.



Nyheter om Gjeldskriser: