IMFs bitre piller

I en ny rapport viser Eurodad at IMF stiller flere betingelser nå enn før, stikk i strid med den retningen organisasjonen hevder den går i. IMF fortsetter å blande seg i lands makro-økonomiske politikk, og stiller krav om offentlige sparetiltak som kan føre til økt ulikhet og fattigdom.

På 1980 og 1990-tallet fikk IMF sterk kritikk for betingelsene som ble satt før land med betalingsproblemer fikk krisestøtte. Mange av betingelsene krevde omfattende endringer i hvilken økonomisk politikk landet fulgte, og inkluderte ofte krav om kutt i offentlige utgifter til sosial sektor, privatisering av statlige foretak og liberalisering av økonomien. I mange land fikk innsparingspolitikken store økonomiske og sosiale konsekvenser, og når staten måtte kutte i helse- og utdanningstilbud ble de fattige mer sårbare.

IMF lovet bot og bedring etter intern kritikk mot omfattende bruk av slike sensitive betingelser. Organisasjonen skulle både redusere omfanget av betingelser, og bli bedre på å utvikle reformtiltak i samarbeid med mottakerlandet.

Vår europeiske søsterorganisasjon Eurodad har nå gjennomgått IMFs utlån fra 2011 til 2013 og konkluderer med at IMF har beveget seg i feil retning. Istedenfor mindre betingelser ved utlån, har antall betingelser gått opp. Bruk av politisk sensitive betingelser som krav til endringer i hva staten bruker penger på og skattepolitikk har også gått opp. Eurodad fant blant annet at:

  • Antall betingelser per lån har økt, og ligger nå på gjennomsnittlig 20 betingelser per låneprogram. Det er en skarp økning fra tidligere år, det gjennomsnittet har ligger på rundt 14 betingelser per lån.
  • De største utlånsprogrammene til IMF er der det settes sterkest betingelser. Dette skyldes spesielt store lån til Hellas, Kypros og Jamaica, som hadde 35 betingelser i gjennomsnitt.
  • Nesten alle land som fikk lån av IMF har også tidligere fått støtte fra organisasjonen. Dette tyder på at IMF bidrar til å gi stater ubetalbare gjeldsbyrder.
  • Det er utstrakt bruk av kontroversielle betingelser, spesielt når det gjelder skattepolitikk og hva staten bruker penger på. For eksempel krever IMF ofte at momsavgifter skal økes (som rammer de fattige hardest), at offentlige lønninger enten fryses eller reduseres, og at staten må kutte i velferdsytelser. Disse betingelsene settes i mindre grad på låneprogrammer til lavinntektsland, men brukes aktivt i noen av de største utlånsprogrammene. Andre kontroversielle betingelser er krav om å svekke fagforeningsrettigheter, omorganisere og privatisere offentlige foretak og redusere minstelønnsnivået.

IMFs betingelser om å kutte i velferdsytelser kan føre til økt fattigdom og ulikhetsnivå. Istedenfor å sette kontroversielle betingelser på økonomisk politikk i mottakerlandet bør IMF holde seg til sitt kjernemandat. Ved kun å gi kortsiktig støtte til land med betalingsproblemer kan IMF gi kriselån uten andre betingelser enn tilbakebetaling. For land med omfattende gjeldsproblemer vil lån fra IMF kun forverre situasjonen. Langsiktige betalingsproblemer må løses gjennom en uavhengig gjeldsslettemekanisme som kan gi en varig og rettferdig løsning.

Les hele Eurodad- rapporten "Conditionally Yours" her.