Oljefondet kan vise vei (Dagens Næringsliv)

2018 viste seg å være året hvor Norges Bank gjorde tiltak for å utvikle sine føringer for investeringer i statsobligasjoner, en aktivaklasse ikke underlagt de etiske retningslinjene som gjelder for de øvrige investeringene gjennom Statens Pensjonsfond Utland.

To mandatendringer, en ny rutine for godkjennelse av utstedere av statsobligasjoner og en referanse til en FN-standard kan bidra til mer ansvarlige investeringer for hele Oljefondet, men sett i lys av låneskandalen i Mosambik, gjenstår det å se om praksis er i tråd med teori.

Gjennom eierskap i storbanken Crédit Suisse er Norge involvert i gjeldskrisen som preger Mosambik. Landets forrige president tok opp store lån i skjul og satt opp staten som garantist, noe landets befolkning nå betaler dyrt for, selv om ingen av pengene har kommet dem til gode. Tidligere ansatte i banken og landets forrige finansminister er nå arrestert og tiltalt for blant annet korrupsjon.

Noe av grunnen til at dette var mulig er at det for statslån ikke finnes noen regler for ansvarlig lånegivning og låneopptak som er internasjonalt omforent. Det vil si at det kan lånes ut og tas opp lån uten åpenhet, hensyn til gjeldsbærekraft, nødvendig aktsomhet (due diligence) eller forsikringer om at nødvendige fullmakter foreligger, uten rettslige konsekvenser.

I Mosambiks tilfelle var låneopptaket i strid med Grunnloven, da det skulle ha vært godkjent av parlamentet, noe det ikke var. Ifølge en uavhengig rapport gjort av revisorfirmaet Kroll var Crédit Suisse klar over dette og de brøt egne interne rutiner for nødvendig aktsomhet da de ignorerte denne mangelen på dokumentasjon.

Ansvaret for gjeldskrisen som nå preger Mosambik kan dermed sies å være delt mellom kreditor og debitor, men i praksis er det i dag kun debitor som betaler prisen. Det er nettopp dette et internasjonalt regelverk for ansvarlig lånegivning og låneopptak vil kunne forhindre.

Norge sponset i 2012 et arbeid i FN for å utvikle prinsipper for et slikt regelverk og var et av få land som stilte seg bak. Allikevel har vi ikke tatt steget fra prinsipp til implementering, og hverken SPU eller Giek (Garantiinstituttet for eksportkreditt), som står for de største norske investeringene, har vært underlagt eller henvist til disse prinsippene i sine rutiner. Før nå.

I Norges Banks rapport om ansvarlig forvaltning 2018 står det at «Norges Banks hovedstyre peker i sine prinsipper for ansvarlig forvaltningsvirksomhet på ytterligere to standarder fra FN [ … ] prinsipper for ansvarlig statlig utlån og låneopptak. Prinsippene har som mål å hindre ikke-bærekraftige gjeldsbyrder og vektlegger både långiver og låntagers ansvar».

Dette er et enormt steg i riktig retning og det viser at Norge ønsker å ta ansvar som investor. Potensielt vil det kunne ha store positive ringvirkninger også internasjonalt, da mange ser til Norge og SPU som standardsetter for investeringer.

Dette betinger selvsagt at disse prinsippene operasjonaliseres. Det vil innebære en anerkjennelse av kreditor og debitors felles ansvar for låneavtaler og velvilje til en rettferdig fordeling av byrder mellom involverte parter ved forhandlinger. Gitt tilbakevirkende kraft vil det i Mosambik-saken bety at Norge, som en av de største eierne av Crédit Suisse, gjennomgår lånene som ble utstedt og ser på deres legitimitet opp mot disse retningslinjene.

Med tanke på at de ble utstedt basert på urealistiske inntektsanslag og uten nødvendig godkjennelse er det grunn til å tro at man da vil finne lånene illegitime. I forlengelse av dette kan man da også si at Norges investering i en bank som legger til rette for slike avtaler som har brakt med seg både gjeldskriser og korrupsjonssaker, er uansvarlig.

Hittil kan man dermed ikke se at Norges Bank lever opp til egne ambisjoner, men vi applauderer grepene de har tatt, inkludert selskapsdialogen med Crédit Suisse om antikorrupsjon, og ser frem til å se disse løftes fra fine formuleringer i en rapport til reell praksis.