MENING: Slutt på IMFs kuttpolitikk? (Klassekampen)
Argentina søker igjen hjelp fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Til tross for at partene er langt unna en ferdig avtale, har de kommet frem til en foreløpig enighet. Den vekker oppsikt, særlig fordi IMF ikke krever omfattende og umiddelbare budsjettkutt (såkalt austerity). At pengefondet avviker fra sitt vante krav, kan gi håp.
Foto: Vick Bufano, Unplash.
IMF er ingen populær utlåner. Ofte har avtaler med fondet ført til sosial uro. Dette ser man også nå i Argentina, hvor tusenvis av argentinere har tatt til gata i Buenos Aires for å protestere.
Misnøyen kommer blant annet av politikken IMF pleier å kreve i bytte mot kriselån. Siden 1990-tallet, har såkalte “strukturelle tilpasninger” vært en sentral del av vilkårene fondet stiller. “Privatiser økonomien og kutt budsjettet” er hva kriserammede land har fått høre når de snur seg til fondet for hjelp. Ståltro på at denne politikken vil løfte land ut av vedvarende gjeldsproblemer var rådende på nittitallet, og dominerer fortsatt i visse miljøer – deriblant visse avdelinger i IMF.
Kuttpolitikken har imidlertid ikke fungert. Da Argentina først misligholdt deler av statsgjelda i 2001 mottok de et betydelig kriselån fra IMF, og innførte streng kuttpolitikk. Resultatet var at økonomisk vekst krympet, ulikhet økte og stadig flere argentinere så seg selv leve i fattigdom.
Siden 2001 har Argentina mottatt flere kriselån fra IMF med lignende vilkår. Senest i 2018 mottok landet historiens største kriselån fra IMF. Allerede har de behov for mer. Det er helt klart at IMFs kuttpolitikk bidrar til å forlenge staters gjeldsproblemer, heller enn å løse dem.
Skal man løse gjeldskriser gjennom å få økonomien til å vokse, sier det seg selv det at budsjettkutt er feil politikk. Joseph Stiglitz og Mark Weisbrot skriver dette burde være “obvious to anyone who has taken an elementary course in macroeconomics (...) [but] in the upside-down world we live in, there’s a school of thought that argues that contractionary policies can be expansionary”. Ifølge sistnevnte tankegang er budsjettkutt sunt for land i krise fordi det vil gjenopprette tillit blant investorer, og dermed skape økonomisk vekst. Historisk har denne ideen har stått sterkt i IMF, og preget tidligere avtaler med Argentina.
Etter finanskrisen i 2008 endret enkelte avdelinger i IMF oppfatning om hvilke politikk land burde føre for å komme seg ut av gjeldsproblemer. Endret oppfatning førte imidlertid ikke til endring i låneprogrammene. I disse fortsatte fondet å understreke budsjettkutt.
Det er i lys av dette, at enigheten som nå foreligger mellom Argentina og IMF er oppsiktsvekkende. Partene er enige om at det langsiktige målet er å krympe budsjettunderskuddet, samtidig som Argentina skal få bruke penger for å styrke økonomisk vekst og sikre visse sosiale sikkerhetsnett.
På grunn av den negative effekten kuttpolitikk har på økonomisk vekst og oppfyllelse av menneskerettigheter, understreket FNs uavhengige ekspert på gjeld og menneskerettigheter i høst at politikken må skrinlegges. Budsjettkutt løser ikke gjeldskriser; det frigjør først og fremst statlige midler som kan brukes til å tilbakebetale kreditorer.
Den foreløpige enigheten mellom IMF og Argentina kan signalisere at fondet anerkjenner at lands gjeldsproblemer ikke løses om kreditorenes kortsiktige interesser dikterer politikken. Det er bra. Det er likevel viktig å huske at IMF forblir en organisasjon hvor stemmer vektes etter økonomisk bidrag, og at makten dermed ligger hos dem med mest penger. For å sikre hensyn til rettferdighet, bærekraft og verdige liv, bør håndteringen av statlige gjeldskriser underlegges en demokratisk institusjon. FN passer denne beskrivelsen bedre enn IMF.
Debattinnlegget var først på trykk i Klassekampen 18. februar 2022