30 år for gjeldsrettferdighet

Den voksende gjeldsbevegelsen
Fra starten av 1980-tallet og utover 90-tallet opparbeidet en rekke lav- og mellominntektsland skyhøye nivå av statlig gjeld. Etter at gullstandarden ble avviklet i 1971 ble det enklere å låne ut penger. Rentene var lave, og optimismen for økonomisk vekst var stor. De private bankene begynte dermed å låne ut store summer til utviklingsland. Dessverre var gleden kortvarig. Allerede i 1979 steg både oljeprisen og rentene. Å tilbakebetale lånene, som ofte slett ikke hadde gått til befolkningens beste, men forsvunnet i korrupsjon eller undertrykking, ble for mange stater umulig. Startskuddet for gjeldskrisa i utviklingsland gikk da Mexico misligholdt statsgjelda si i 1982. Som et svar på krisa kom Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken på banen. De skulle gi nye lån med lavere rente og bedre betingelser.

Å refinansiere gamle, ikke-bærekraftige lån med nye lån løser sjelden det grunnleggende problemet alene. For å sikre at landene i krise kunne betjene lånene stilte utviklingsbankene en rekke betingelser (strukturtilpasninger) for å holde offentlige utgifter så lave som mulig. Dette inkluderte krav som å kutte i offentlige tjenester og heller privatisere dem, eller å inngå handelsavtaler som i hovedsak tjente rike land. Kort oppsummert betalte de globale utviklingsbankene ut de private bankene for å redde finanssystemet. Utviklingslandene måtte liberalisere sin politikk for å unngå konkurs, samtidig som gjeldsbyrden minimerte deres økonomiske handlingsrom.

Fra to små aksjonsgrupper til en bred nettverksorganisasjon
Selv etter at IMF og Verdensbanken overtok store deler av lånene og utviklingslandene kuttet budsjettene sine til margen, var gjeldsbyrden enorm. Den såkalte “U-landsgjelda” var kritisk, og det vokste fram en internasjonal bevegelse for gjeldsrettferdighet. Også i Norge var engasjementet stort. Helt uavhengig av hverandre ble det dannet to aksjonsgrupper med det samme målet - Norge måtte bidra til å slette den urettferdige gjelda. I Tromsø stod en gjeng studenter i front med sin studiesirkel, mens en gruppe voksne kvinner organiserte seg i Nøtterøy. Etter å ha fått nyss om hverandre opprettet de en felles front under navnet SLUG - Slett U-landsgjelda! Utropstegnet i navnet uttrykket både alvoret og behovet for rask handling.

Helt uten økonomiske midler, men med sterkt engasjement og iherdig arbeidsinnsats, skulle aksjonen bidra til politiske seire som motstanderne sa ville være helt umulig å få gjennom. Trykkingen av de første løpesedlene ble forskuttert med studielånet til en av aktivistene. Gjennom arbeidet skapte gruppene en bred allianse av aktører på tvers av politiske parti, fagforeninger, kirkesamfunn, store etablerte bistandsorganisasjoner og mindre radikale ungdomsorganisasjoner. Dette resulterte i nettverksorganisasjonen SLUG med over førti tilhørende medlemsorganisasjoner og egne økonomiske midler.

Kanskje verdens største solidaritetsaksjon
Den norske bevegelsen var langt fra alene. Verden beveget seg mot år 2000 og tanken om en ny start og blanke ark ga medhold. Dette var bakgrunnen for den globale kampanjen Jubilee 2000, som hadde som mål å få den omtalte U-landsgjelda slettet ved tusenårsskiftet. Kampanjen forente aktivister fra alle verdens kontinenter. Solidaritet med mennesker i Sør, at stater selv kunne bestemme over sine økonomiske midler og å sikre menneskerettigheter til befolkningen var kjernen.

Blant annet bidro aktivistene i SLUG til å samle inn hele 100 000 underskrifter i lille Norge for gjeldsslette. Dette var en del av den internasjonale underskriftskampanjen hvor 24 millioner mennesker signerte. En slik folkelig mobilisering, som mange aldri hadde sett maken til verken før eller senere, måtte få politisk innflytelse. Det endte med at over 100 milliarder dollar i gjeld for 35 fattige land ble slettet. Dette var en stor økonomisk seier og fikk betydning for at stater kunne bruke penger på å bygge sykehus og skole, betale lønn til helsepersonell og lærere, satse på infrastruktur og matsikkerhet. I tillegg la det grunnlaget for aksjoner og politisk arbeid blant organisasjoner over hele verden.

Store norske seire
Gjeldsbevegelsen er kanskje det beste eksempelet på at sammen kan vi flytte fjell. Arbeidet gjort av det norske sivilsamfunnet i tett samarbeid med internasjonale allierte har fått stor betydning for norsk utviklingspolitikk. Gjennomslag nasjonalt får igjen internasjonal betydning som både handler om menneskers livssituasjon i andre land og om å endre presedens og internasjonale retningslinjer.

En konkret seier som ikke hadde skjedd uten den iherdige kampen fylt med aksjoner utenfor Stortinget og kaffemøter med politikere er sletting av illegitime lån etter den såkalte skipseksportkampanjen. På 1970-tallet sto det dårlig til med verftsindustrien på Vestlandet, og for å redde norske arbeidsplasser fikk en rekke utviklingsland tilbud om lån fra Norge mot å kjøpe norske skip. Gjennom skipseksportkampanjen var det ikke gjort tilstrekkelige analyser av utviklingseffekt og hvor hensiktsmessige båtene ville være for lokale forhold og behov og risiko knyttet til statlige gjeldsbærekraft. Da flere av mottakerlandene etterhvert misligholdt gjelda som følge av manglende betalingsevne, tok flere norske parti og regjeringer til orde for å dekke tapet over bistandsbudsjettet. I 2006, etter flere år med fokus på illegitim gjeld og kreditors ansvar fra sivilsamfunnet, anerkjente Norge at dette hadde vært en feilslått utviklingspolitikk med mangelfulle behovsanalyser og risikovurderinger. Gjelda ble dermed slettet uten å dekke tapet over bistandsbudsjettet med begrunnelse i kreditors medansvar. Dette var første gang et land unilateralt slettet egne utlån betingelsesløst fordi det selv hadde opptrådt uansvarlig.

En annen seier kom sju år senere. Som første kreditorland gjennomgikk Norge en egen gjeldsrevisjon. Formålet var å avdekke om utviklingslands gjeld til Norge skyldtes uansvarlig utlånspolitikk samt å kartlegge lånevilkårene og hva lånene ble brukt til. Den norske gjeldsrevisjonen la blant annet til grunn FNs prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak. Selv om revisjonen fant at Norge hadde overholdt egne regler på tidspunktet da lånene ble gitt, konkluderte den også med at Norges utlånspraksis i liten grad var i overensstemmelse med FNs prinsipper. Gjeldsrevisjonen var derfor et svært viktig bidrag internasjonalt for å understreke kreditors medansvar. Dette var avgjørende for å sette presedens for fremtidige utlån og gjeldskriser og opp mot andre, gjerne større kreditorer.

For å løse eksisterende og unngå fremtidige gjeldskriser, har ansvarlighet vært et nøkkelord for SLUG. Da kreves det omforente prinsipper om hva ansvarlig utlån innebærer. Først da kan man holde uansvarlige kreditorer til ansvar og unngå at det lånes enorme summer til diktatorer, korrupsjon eller andre formål som ikke tjener befolkningen. For å hindre nettopp dette bidro Norge med finansiering for å utvikle prinsipper for ansvarlige statlige utlån og lånopptak for UNCTAD. Daværende utviklingsminister Heikki Holmås takket det norske sivilsamfunnet for presset som hadde bidratt til at dette ble muliggjort.

Kampen er ikke over
Til tross for store seire, står vi likevel overfor en ny gjeldskrise som følge av den globale finanskrisen, ettervirkningene av koronapandemien, konflikter og klimaødeleggelse. Hele 54 land har, ifølge UNDP, akutt behov for gjeldslette, inkludert 60 prosent av alle lavinntektsland og 30 prosent av mellominntektslandene. 3,3 milliarder mennesker bor i land som bruker mer penger å betale renter på statlige lån enn hva de gjør på helse, utdanning og andre sosiale tjenester sammenlagt.

Selv om vi fikk gjennomslag for global gjeldsslette ved tusenårsskiftet, norsk gjeldsrevisjon og prinsipp for ansvarlighet, er vi ikke i mål. FN-prinsippene Norge finansierte har dessverre ikke fått den oppslutningen de fortjener. Vi har heller ikke fått på plass en regelbunden, multilateral gjeldshåndteringsmekanisme for hvordan å håndtere land i gjeldskrise, og låneavtaler er preget av mye hemmelighold som gjør det vanskelig for sivilsamfunn og media å holde både låntaker og kreditor ansvarlig.

Det trengs en bredere gjeldsrettferdighet. Det er derfor passende at SLUG nå endrer navn til Debt Justice Norge, som nettopp kan favne det bredere arbeidet som vi gjør - både å løse og forebygge statlige gjeldskriser. Vi kjemper for gjeldsslette og rettferdig gjeldshåndering for alle land som trenger dette, for å sikre ansvarlig långivning og låntaking, for åpenhet om alle låneavtaler, og for å sikre at utviklings-og klimafinansiering tilbys på en ansvarlig måte som ikke bidrar til å forverre ikke-bærekraftige statlige gjeldsbyrder. Vi står på skuldrene av alt arbeidet som har blitt gjort i SLUG, og organisasjonen skal være like gjenkjennelige og tydelige som tidligere - selv med nytt navn og logo.

Til neste år avholdes FNs fjerde finansiering for utviklingskonferanse, FfD4. Dette er en stor internasjonal mulighet til å endelig få på plass en ny gjeldsarkitektur. I denne kampen trenger vi igjen en sterk allianse med på laget slik at vi kan frigjøre økonomisk handlingsrom fra gjeldsbetjening til menneskelig velferd og miljø.