COP29 - Land drukner i gjeld og manglende klimatiltak

Utfallet av COP29 er langt fra tilstrekkelig og lavinntektsland vil verken ha mulighet til å omstille seg, tilpasse seg endringene eller håndtere tapene og skade som følge av klimaendringene. Dette vil fører landene enda lengre inn i gjeldskriser.

Her er det du trenger å vite om hvordan COP29 påvirket lands gjeldsnivå.

Nivået på klimafinansieringen

Land i det globale Sør krevde i forkant av forhandlingene minst 1300 milliarder USD i årlig klimafinansiering. Mesteparten av disse midlene skulle være offentlige tilskudd fra rike land. Forskning viser at dette er hva som minimums trengs for å sikre at land har mulighet til å håndtere klimakrisa.

Kommuniseringen av det nye finansieringsmålet (gjerne kalt NCQG) har på mange måter vært misvisende. Blant annet har det blitt omtalt i media at man nådde en enighet om 1300 mrd usd (evt på engelsk 1,3 trillions) i finansiering. Dette er en ekstrem overdrivelse. Den endelige teksten anbefaler stater, de multinasjonale utviklingsbankene og private aktører til å oppskalere finansieringen til lavinntektsland til 1300 mrd årlig innen 2035 (om hele ti år!). Men dette er et vagt og tomt løfte hvor ingen aktører faktisk kan holdes ansvarlig.

Rike land har kun forpliktet seg til å «taking the lead» på 300 milliarder. Ingen vet hvem som skal «ta lead» på de resterende 1000. Med selv de 300 mrd kan leveres gjennom private og multilaterale kilder. Selv om 300 mrd kan høres ut som et solid sprang fra 100 mrd som var målet fra 2009, er dette mindre enn en fordobling når det korrigeres for inflasjon. I tillegg, nå kan også bidrag fra land i det globale Sør inkluderes gjennom dette målet. Altså vil flere kilder også telles innenfor samme mål.

Lån eller gave?

Gjennom de to ukene med forhandlinger var land i Sør, som Pakistan, Ghana, Grenada og Bolivia, samt aktivister, krystallklare på at finansieringen måtte være gave, altså offentlige tilskudd. Dette for å unngå at klimafinansieringen vil bidra til å forverre den allerede svært alvorlige gjeldsbyrden til mange land i det globale Sør.

Det endelige resultatet anerkjenner behovet for mer offentlig og «grant-based resources ang highly concessional finance». Concessional finance vil blant annet si lån med bedre betingelser enn markedslån, for eksempel med svært lav rente. Men, det er ingen forpliktelser til å følge opp denne anerkjennelsen. Det etterlater døra for lån og økt gjeldsbyrde på vidt gap.

Vi trenger ikke å se lenger tilbake enn hvordan 100 milliarders-målet ble nådd for å se farer for at klimafinansiering gis som lån. Ifølge OECDs egne data, var kun 28% av offentlig klimafinansiering gitt i form av «grants», eller tilskudd. Hele 68% var lån. Videre vil klimafinansiering fra privat sektor være i hovedsak nettopp lån eller investering som sender profitt ut av landet.

Hva skal regnes inn?

Basert på trendene de siste tiårene, er det ingen overraskelse at forhandlingene i stor grad baserer seg på de internasjonale utviklingsbankene og privat sektor. Rike land hevder stadig at det ikke finnes nok offentlige midler, selv om det er naturlig å stille spørsmålstegn ved egne subsidieordninger for fossil energi eller hvordan nettopp høye gjeldsbyrder eller skatteparadis hindrer offentlige penger. Teksten slår fast at finansieringen vil komme fra «et bredt spekter av kilder, offentlige og private, bilaterale og multilaterale, inkludert alternative kilder».

De multilaterale utviklingsbankene
Under konferansen kom de multilaterale utviklingsbankene (MDBene) med et estimat om at de ville nå 120 mrd usd i årlig klimafinansiering innen 2030. I tillegg kunne den Inter-Amerikanske utviklingsbanken annonsere at de ville øke finansieringen til 11,3 mrd usd årlig innen 2030, inkludert gjennom såkalte innovative kilder som debt swaps. Dette er svært bekymringsverdig ettersom mesteparten av bankenes finansiering er nettopp lån. I 2023var 70% av MDBenes klimafinansiering lån, og kun 4% var grants.

I avtaleteksten inviteres MDBene til å gi større andel av sin finansiering som grants eller «highly concessional loans», men igjen er det ingen forpliktelser for dette. Helt i starten av konferansen, lanserte Recourse med flere en rapport som viser for lite passende MDBene er som leverandør av klimafinansiering. Blant annet viste de at hele 44% av deres klimafinansiering går til Europa, samt at de også fortsette å finansiere store fossilprosjekter.

Privat sektor

Det store fokuset på å mobilisere privat sektor, vil igjen etter all sannsynlighet bety mer lån. Privat finansiering har i sin natur oftest å tjene mer penger som formål, hvilket innebærer nettopp lån som vil forverre gjeldskrisa land står i. En nylig rapport fra Oil Change International viser også tydelige at det er vanskelig å stole på privat finansiering og at denne finansiering ofte har størst fordeler for rike land og selskaper. En annen utfordring er knyttet til manglende åpenhet.

Debt swaps

En marginal seier i avtaleteksten var at debt swaps ikke ble fremhevet som en form for klimafinansiering. Både gjelds- og klimabevegelsen har vært tydelige på at debt swaps ikke evner å frigjøre betydningsfull finansiering, men derimot kan ha negative konsekvenser for landene. Mer om hva debt swaps er og hvorfor det ikke er en løsning for verken gjelds- eller klimakrisa kan du lese her.

Hva vil det dekke?

Det er et stort hull i det nye finansieringsmålet når det gjelder å håndtere tap og skade som følge av klimaendringene. Det nye målet inkluderer nemlig bare utslippskutt og tilpasning. Så selv om etablereringen av et nytt fond for tap og skade på forhandlingene i fjor, er det ingen måter å sikre at fondet fylles med penger. Dette etterlater landene som møter de største konsekvensene av klimaendringene uten finansiering til å dekke de enorme ødeleggelsene. Behovene er estimert til minst 400 milliarder usd årlig for å dekke tap og skade. På to år har rike land kun annonsert 730 millioner usd (ikke mrd!) til fondet, og disse pengene vil komme over flere år.

Anerkjennelse av gjeldskrisa

Statsledere fra det globale Sør holdt tydelige og mektige innlegg hvor de understreket hvordan gjeldskrisa landene står i hindrer dem å håndtere klimaendringene. Bola Ahmed Tinubu, Nigerias president, ba eksplisitt om gjeldsslette, sammen med kardinal Petro Parolin fra Vatikanstaten og Simon Stiell, FNs klimasjef. Likevel, selv om gjeldsbyrdene ble anerkjent som en barriere for klimahandling, ble det ikke fremmet noen tiltak for å løse dette.

Prosessen

Teksten ble banket gjennom av den aserbajdsjanske COP-presidenten halvannet døgn på overtid, uten mulighet for landenes delegater til å protestere. Dette vekte store protester fra en rekke land. Bolivia, India, Pakistan, Cuba, Nigeria og Malawi gjorde det helt tydelig at de ikke var enig i utfallet som nettopp hadde blitt banket gjennom. Det samme gjorde internasjonalt sivilsamfunn, blant annet gjennom Climate Action Network.

Verken prosessen eller utfallet kan sies å være i tråd med klima- eller økonomisk rettferdighet.

Men, til tross for skuffelse, sinne og frustrasjon, vil stater, internasjonalt sivilsamfunn og vi fortsette å kjempe for rettferdig klimafinansiering. Dette betyr et høyt nivå av offentlige addisjonelle tilskudd som møter behovene til landene som rammes av endringene, og som innebærer gjeldsslette.

Denne teksten er i stor grad basert på Debt Justice UK sin analyse fra COP.