COP29: rike land tar verken klima- eller gjeldskrisa på alvor

Etter veldig lange, treige og lukkede forhandlinger endte det med et nytt finansieringsmål på 300 mrd usd årlig innen 2035. Dette målet er problematisk på flere området. For det første er behovet på minst 1000 mrd usd årlig. Det er også en for lang tidshorisont, hvor vi vet at midlene trengs allerede nå. Å først skulle nå dette (for lave) målet om ti år vil føre til at midlene ikke kommer fram i tide.

I tillegg er det en store kvalitative utfordringer. For internasjonalt sivilsamfunn og land i Sør har det vært avgjørende at målet er et offentlig addisjonelt gavemål. Det betyr at pengene ikke kan være lån eller på andre måter øke lands statlige gjeldsbyrde, og de må komme i tillegg til tradisjonell bistand. Gjør de ikke dette, vil klimafinansiering hule ut tiltak for fattigdomsbekjempelse og sende regninga for klimaendringene til verdens fattige. Derfor var reaksjonene store da målet i større grad enn tidligere legger opp til å mobilisere kapital gjennom nettopp lån og private investeringer.

Når 54 land allerede har akutt behov for gjeldsslette er det verken økonomisk eller miljømessig bærekraftig at klimafinansiering skal forverre disse gjeldsbyrdene. Videre har det betydning for hvor midlene vil gå. Det er begrenset hvilke tiltak og prosjekter som det er mulig å låne midler til eller å tiltrekke seg investeringer. I hovedsak er dette prosjekt for utslippsreduksjoner, som for eksempel fornybar energi. Tiltak for klimatilpasning eller håndtere tap og skade som følge av klimakatastrofer er det derimot helt avhengig av offentlige tilskudd. Også for å sikre tilgang til mindre lokalsamfunn og marginaliserte grupper, samt ivaretakelse av menneskerettigheter og natur, er offentlige midler viktig.

- Dette er faktisk dårligere enn målet fra 2009. Målet baserer seg på mobiliserte midler og lån. Ved å telle flere kilder og av dårligere kvalitet blir målet utvannet og gir liten faktisk finansiering for land som allerede befinner seg i både klimakrise og gjeldskrise. For Norge og andre rike land er dette en ansvarsfraskrivelse uten like. Det er drøyt og forkastelig, sier Julie Rødje, daglig leder i Debt Justice Norge.

Debt Justice Norge deltok på forhandlingene sammen med et bredt spekter av norske miljø- og utviklingsorganisasjoner. Flere av våre medlemsorganisasjoner, som Changemaker, Spire, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, NU og Attac. Sammen hadde vi en rekke møter med forhandlingsledere, vikarierende klima- og miljøminister Tore Sandvik, stortingspolitikere fra energi- og miljøkomitéen og journalister.

Selv om vi er skuffet over resultatet av forhandlingene, er disse møtene verdifulle. Blant annet merker vi at forhandlingsledere er mer opptatt av gjeldsspørsmål nå enn tidligere. Kontakten er også avgjørende i arbeidet med at Norge må følge opp forpliktelser, og ikke minst, gjøre ting bedre, på hjemmebane.

Det internasjonale sivilsamfunn er en viktig stemme og aktør under forhandlingene. Ikke bar informerer og påvirker vi forhandlerne eller journalister om viktige spørsmål, det avholdes også en rekke aksjoner. Flere av de største aksjonene handlet om at rike land må gi mer klimafinansiering av god kvalitet som ikke forverrer lands gjeldsbyrder. Derimot må rike land betale sin klimagjeld var et tydelig budskap.

Vil du lese mer om utfallet fra COP?

- Sitater fra en rekke internasjonale miljø- og utviklingsorganisasjoner.

- "Teksten er ikke verdt papiret det er skrevet på" fra ActionAid

- Mer om hvilken rolle de multinasjonale utviklingsbankene har fått.. Reaksjoner om deres rolle fra bl.a. Debt Justice Norge og CAN International.