Statsgarantier: hva er status?

Statsgarantier for ulike prosjekter har eksistert i lang tid, men i økende grad blitt tatt i bruk innen utvikling- og klimafinansiering. Enkelt forklart er garantier en bindende avtale der en part (i disse tilfeller staten) påtar seg å dekke deler av eller hele lånet eller det økonomiske tapet til en annen part i forbindelse med en investering. Den kanskje mest kjente garantiordningen innen utviklingsfeltet er Verdensbanken sin MIGA (Multilateral Investment Guarantee Agency). I Norge har mange sett til Sverige sin ordning under SIDA som har vært operativ siden 2016.

Eurodad lanserte for kort tid siden en rapport om garantier. Denne viser erfaringer fra internasjonale ordninger og trakk frem flere utfordringer knyttet til manglende åpenhet og utfordringer knyttet til deres påvirkning på lands bistandsbudsjett. Nederst her kan du også se lanseringen av rapporten hvor Thea Sofie Rusten Grastveit, politisk rådgiver i Debt Justice Norge, delte sine erfaringer.

Også i Norge har ordningen sine forkjempere og kritikere. Ettersom ordningen akkurat er lansert og ingen prosjekter er i gang enda, er det fortsatt flere detaljer som enda ikke er på plass. Norad er tydelige på at de vil lære og gjøre vurderinger underveis gjennom dette femårige pilotprosjektet. I går arrangerte vår medlemsorganisasjon Spire en panelsamtale om ordningen. Julie Rødje, daglig leder i Debt Justice Norge, ordstyrte samtalen. I panelsamtalen satt Elise Åsnes i Spire, Ellen Ebeltoft fra Norad og Magnus Ruderass fra Norfund.

Her er svaret på det du trenger å vite om den norske ordningen.

Hvilke prosjekter vil garantiordningen støtte?

I Norge er ordningen forbeholdt prosjekter innen fornybar energi. Det er også mulig å ha garantiordninger for prosjekter innen andre sektorer, hvilket noen tar til orde for. Dette er likevel noe sivilsamfunnet er kritisk til. Garantier vil i hovedsak være en måte mobilisere private aktører, og flere er skeptiske til at private skal ta en større rolle i andre sektorer som innen matsikkerhet, helse eller utdanning da dette vil føre til en økt privatisering av disse feltene.

Hvordan finansieres ordningen?

Garantirammen er på 5 milliarder norske kroner over fem år. Totalt settes det av 15% av rammen til tapsavsetning. Det betyr at 750 millioner settes av på en konto for å kunne dekke tap når/hvis dette skjer. Disse pengene hentes fra bistandsbudsjettet, hvor det tas 375 millioner i 2025 og 375 millioner i 2026. I tillegg er det bestemt at eventuelle tap som overskrider tapsavsetningen vil tas fra bistandsbudsjettet.

At tapene finansieres av bistandsmidler er gjerne den største kritikken mot ordningen fra et bredt sivilsamfunn. Det stilles spørsmål ved at mobilisering av private midler til det som regnes som globale fellesgoder, altså utslippskutt, skal finansieres av bistanden. I Sverige brukes ikke bistandsmidler på dette, men eventuelle tap dekkes over Riksgjelden. Det er også vanskelig å vise om garantiene er addisjonelle, altså ikke ville funnet sted uten at staten garanterer for eventuelle tap.

Regelverket til OECD-DAC, som bestemmer hva som kan regnes som offisiell bistand (ODA), er per nå uklart på om tapsavsetning og tap kan godkjennes som bistand. I statsbudsjettet for 2025 anerkjenner også regjeringen dette, men understreker at uavhengig av ODA-regelverket vil de dekke kostnadene fra det norske bistandsbudsjettet.

Hvem forvalter ordningen?

Norad er forvalter av ordningen, mens Norfund vil bidra med rådgivning. Minst 65% av prosjektene skal gjennomføres i samarbeid med de multinasjonale utviklingsbankene (f.eks Verdensbanken). Ofte blir derfor Norge en mindre aktør i prosjektene.

I hvilke land eller områder vil prosjektene finne sted?

Maksimalt 30 % av ordningen vil gå til lavinntektsland. Dette begrunnes med at det er høyere risiko (større sannsynlighet for tap) i lavinntektsland og vanskeligere å få i gang prosjekter her. Det faktum at mellominntektsland vil være hovedmålgruppen, er også et argument mot at tapene dekkes av bistandsbudsjettet.

Hvordan skal hensyn til menneskerettigheter og natur sikres?

En utfordring knyttet til utbygging av energi, både i Norge (eks Fosen-saken) og utlandet, er å ivareta hensyn til naturmangfold, urfolk, lokaldemokrati og menneskerettigheter. Norad og UD har svart at det er viktig for dem at disse hensynene ivaretas i deres prosjekter. Det er likevel fortsatt uklart hvordan dette i praksis skal gjennomføres. Der hvor Norge en er mindre garantist vil trolig retningslinjene til hovedaktørene være gjeldende.

Vil garantiprosjekter påvirke lands statlige gjeldsbyrde?

Som hovedregel kan ikke Norge garantere for mer enn 50% av totalen for et prosjekt. Praksis i Verdensbanken og i investeringen som gjøres av blant annet Norfund, er at staten hvor prosjektet finner sted også må stille en del av garantien. Dette kalles en motpartsgaranti. En motpartsgaranti vil ligge som latent gjeld i prosjektlandet. Dersom prosjektet går galt, og garantien må utløses, ligger det dermed en betalingsforpliktelse også for landet. For land uten penger på bok, vil dette bety at de må ta opp lån for å betale sin andel av garantien.

Når 54 land allerede har ikke-bærekraftig gjeldsnivå, vil slike betalingsforpliktelser bidra til å forverre gjeldsnivået for landet. Dette vil igjen føre til at staten har mindre midler til å investere i helse, utdanning eller andre viktige utviklings- eller klimaprosjekter for egen befolkning.

I den norske ordningen har det, etter blant annet initiativ fra Debt Justice Norge, kommet inn en formulering om at de skal ta høyde for gjeldsbærekraften til landet. Blant annet har ordningen fått unntak fra DFØ hvor Norge nå kan ta en større andel enn 50% av garantien. I tillegg er det mulig å få på plass ordninger der Norge for eksempel dekker de første tapene dersom ikke hele garantien må utløses.

Likevel er det fortsatt mange usikkerheter om hvordan dette vil skje i praksis. Ifølge Norad vil det gjøres vurderinger rundt motpartsgarantier i hvert enkelt prosjekt, og de kan ikke avvise at det vil stilles krav om dette. I prosjekter hvor Verdensbanken eller andre multinasjonale banker er hovedgarantist vil det trolig stilles krav om motpartsgarantier.

Er garantier en del av internasjonal klimafinansiering?

Ja. Under COP29 ble det enda større fokus på at rike land skal mobilisere privat kapital for klimafinansiering, i tillegg vektlegges rollen til de internasjonale utviklingsbankene. Tiltak som garantier for fornybar energi inngår i dette.

Det er likevel mye kritikk av denne trenden. Blant annet understreker Parisavtalen at klimafinansering fra rike land skal være addisjonell, altså komme i tillegg til tradisjonell bistand. Når Norge da bruker bistandsbudsjettet til å finansiere ordningen, går dette imot et viktig prinsipp for klimafinansiering. I forkant av COP29 var også kravet fra land i Sør og internasjonalt sivilsamfunn at finansiering skal være offentlige gavemidler som ikke forverrer lands gjeldsbyrde. Videre er det store behov for økt finansiering til klimatilpasning og tap og skade som følge av klimaendringene, og ikke bare til utslippskutt.

Har du andre spørsmål om garantiordningen?
Send oss en mail på slug@slettgjelda.no!