IMF og Verdenbankens svar på finanskrisen

Møtene dreide seg i stor grad om tre ting: Hvordan skaffe til veie de pengene som trengs for at utviklingsland skal komme seg gjennom finanskrisen, på hvilke vilkår skal overføringer skje, og hva er egentlig legitimiteten til de som bestemmer hvor mye penger som skal gå til hvilke land på hvilken måte.

De fattigste landene

Utfallet av Vårmøtene ligger tett opptil forslagene G20 presenterte da de møttes i London i april i år. Da ble det lovet at 1,1 billion dollar skulle legges på bordet for å hjelpe verden gjennom finanskrisen. Men folk i de fattigste landene kommer til å merke lite til denne dealen. Under fem prosent av billionen, totalt 50 mrd dollar, er avsett de fattigste landene. Det er ingen som tviler på at disse rammes uforholdsmessig hardt for kriser de ikke har bidratt til å skape. Likevel er det liten vilje blant de rike landene og institusjonene til å ta det ansvaret som hviler på dem som har ødelagt livsgrunnlaget for andre.

IMF er kåret til den store vinneren i G20-pakken. Men lite av IMFs økte utlån er tilgjengelig for de fattigste landene. Under Vårmøtene ble det bestemt at IMF skal doble utlånskapasiteten som gir lavinntektsland lån på myke vilkår, dvs med gunstige betingelser. Men en dobling innebærer kun å øke kapasiteten fra to til fire milliarder dollar. Resten vil lavinntektsland være nødt til å låne på vanlige vilkår, som på sikt kan innebære store og uforutsigbare lån. Norge har stilt 30 milliarder kroner i ekstra lånemidler tilgjengelig for IMF.

Verdensbanken øker også aktiviteten for å kanalisere midler til de fattige landene. Et ”sårbarhetsfond” er under konstruksjon, og banken oppfordrer rike land til å bidra til fondet med 0,7 prosent av de nasjonale krisepakkene. Sårbarhetsfondet består av nye og gamle utlånsmekanismer hvor land har tilgang på lån på myke eller vanlige vilkår. Lån til prosjekter innen energi og infrastruktur og lån til småbedrifter står sentralt. Mye er fremdeles uavklart når det gjelder beløp, vilkår og hvilke betingelser som vil knyttes til de ulike fondene.

Kondisjonalitet

Lån fra Verdensbanken og IMF er ofte knyttet til strenge betingelser om økonomisk politikk. Mange av rådene og påleggene institusjonene har gitt fattige land har vært feilslått, og nå ser man blant annet at land som har fulgt IMFs råd om privatisering og en åpen økonomi er mer sårbare overfor endringer i internasjonal økonomi og dermed rammes hardere av finanskrisen.

Institusjonene har tatt selvkritikk på noe av kondisjonalitetspolitikken, og IMF har besluttet å slutte med såkalte ”strukturkrav”. Endringene trer i kraft fra 1. mai i år. Dette er gode nyheter for låntakerland som dermed får utvidet sitt politiske handlingsrom. Men mange frykter at deler av innholdet i disse kravene skal føres over til andre sekkebegrep og at IMF fortsatt i stor grad vil ha mulighet til å legge sterke føringer på lands økonomiske politikk.

I Verdensbankens sårbarhetsfond er det fremdeles uklart hvilke krav som vil følge med pengene. Disse vil også variere fra fond til fond. I møter med Verdensbanken har representanter fra sivilsamfunnsorganisasjoner stilt følgende krav til fondet: Ny finansiering må sikre åpenhet rundt overføring og bruk av midlene, den må gis uten politiske betingelser, må sikre ”accountablility” og være på myke vilkår eller gavebistand slik at en fremtidig gjeldskrise unngås. 

Legitimitet

De to institusjonene, massive naboer på hver sin side av 19. gate i Washington DC, har en enorm innflytelse på politikk og penger i hele verden. USA og Europa styrer i stor grad både Fondet og Banken, og har også tradisjon for å peke ut lederen av hver sin institusjon. Nå er både Verdensbanken og IMF inne i prosesser for å reformere måten de styres på. Mellominntektsland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika er garantert økt innflytelse i institusjonene, men lavinntektsland ser igjen ut til å falle utenfor. Det er lite trolig at de som nå er godt representert i styrene, Europa og USA, vil være villige til å redusere egen innflytelse. Dermed har vi en kabal som ikke går opp. Spørsmålene om reform skal opp igjen på institusjonenes årsmøter til høsten. I IMF skal reform fullføres innen 2011. Verdensbanken vil følge etter.

SLUG og andre orgniasasjoner har lenge ment at IMF bør kraftig redusere sin rolle i lavinntektsland. IMF har verken kompetanse eller mandat til å arbeide med utvilklingspolitikk. Men krisetid krever nødløsninger, og her kan IMF spille en viktig rolle så lenge finansieringen blir kanalisert på en åpen måte uten politiske betingelser. I begynnelsen av juni arrangerer FN toppmøte om finanskrisen. Der kommer spørsmålene om finansiering, vilkår og legitimitet til å bli diskutert videre, i et større fora hvor alle land er representert.