Reform og klima i fokus

Krav om reform

Dag 1 ble brukt til å diskutere reform av den globale finansarkitekturen. At Verdensbanken og IMF som ble etablert for seksti år siden er utdaterte har mange kritikere lenge hevdet. Etter at finanskrisen brøt ut for fullt i fjor, har flere tatt til orde for at reform er absolutt nødvendig. Disse institusjonene fikk, til tross for mye kritikk, økt makt etter finanskrisen, da G20-lederne bestemte seg for å gi dem en nøkkelrolle i håndteringen av krisen.

Diskusjonen om reform var preget av hastverk. Mange frykter at om reform ikke finner sted nå i kjølvannet av finanskrisen, ville det bli vanskelig å presse for reform senere. Arbeidet opp mot årsmøtene til Verdensbanken og IMF i Istanbul i oktober, hvor reform er på agendaen, ble derfor viktig.

Akkurat på hvilken måte reformering bør skje, var det imidlertid usikkerhet rundt. Deltakerne var enige om at den erklæringen de sammen utarbeidet i fjor, fortsatt er svært aktuell. Erklæringen innebærer blant annet forslag til hvordan sammensetningen av styret bør forandres, for eksempel at europeere må gi opp en del av setene sine og at presidenten bør velges på demokratisk måte, og at økt gjennomsiktighet i Verdensbanken og IMF er nødvendig.

I tillegg ble et forslag kalt ”parity” fremmet. Dette går ut på at låntaker- og långiverland skal få halvparten av stemmevekten i styret hver. Etter en slik omfordeling har funnet sted, vil styrerepresentantene kunne diskutere videre reform. Peter Chowla fra Bretton Woods Project mener dette er rettferdig, ettersom utviklingsland uansett ville fått minst 60% av stemmene om man ga uttelling for en rekke faktorer i tillegg til finansielle bidag til IFIene, som for eksempel befolkning.

Klima: et nytt tema for mange

Mange kritiske røster uttalte seg da vi begynte å diskutere klimafinansiering på dag 2. Dette er et relativt nytt tema for mange organisasjoner som jobber med finansspørsmål, og mange innrømmet at dette var noe de gjerne ville øke sin kompetanse på. Forskjellige innledere arbeidet med forskjellige klimafinansieringsmekanismer, og blant dem vi diskuterte var Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility (FCPF), Forest Investment Program (FIP) og FNs REDD-program (Reduced Emissions from Deforestation and Forest Degradation).

Fokus var i stor grad på hvilke effekter disse mekanismene har hatt på bakken. Helen Tugendhat fra Forest People’s Program (FPP) var særlig kritisk til REDD, og viste til at det ikke finnes noe overvåkingssystem som sikrer at REDD-prosjekter lever opp til en viss standard, at sivilsamfunnsrepresentanter ikke blir hørt i REDD-planleggingsprosesser, og at avtalte standarder for naturvern i mange tilfeller ignoreres. Vil du lese mer om REDD, kan du sjekke ut nettsiden til Chris Lang, som også var på konferansen i Frankfurt: www.redd-monitor.org

Lidy Nacpil fra Jubilee South utdypet hva en slik mekanisme bør innebære, basert på en løsning som opprinnelig ble fremmet av den bolivianske regjeringen og som bygger på ideen om klimagjeld. I en slik global mekanisme skal alle land ha lik stemmerett, og hvem som skal kutte klimagassutslipp og finansiere klimatilpasning bestemmes av en utregning av hvor mye klimagass per capita ethvert land historisk er skyld i. Bolivias forslag har blant annet blitt støttet av Venezuela, Indonesia, Malaysia og Paraguay. 

Regionalbanker

Dag 3 ble satt av til kursing i regionalbankene av Red Constantino fra NGO Forum on Asian Development Bank og Fiona Chipunza fra AFRODAD (African network on Debt and Development). Samtlige europeiske NGOer som var til stede måtte innrømme at dette var et tema de kunne lite om, men som de anså som en viktig arena å skaffe seg mer kunnskap om.

Asia- og Afrikabankene er interessante ettersom bankene fremmer vekstfikserte og markedsdrevne mål, selv om utviklingsland har majoriteten av stemmene. Det er slike mål Verdensbanken og IMF kritiseres for å presse igjennom, nettopp fordi det ikke gagner utviklingslandene. Chipunza mener at ettersom Afrikanbanken (AfDB) i stor grad finansieres av rike land, blir den også forpliktet til å føre den politikk som donorene ønsker. Constatino mente på sin side at asiatiske land fremmer privatisering i Asiabanken (ADB) fordi de selv har interesse av å gjøre det.

Asiabanken har vist seg å være ganske mottakelig overfor sivilsamfunn, og til tross for mye kritikk av banken, pekte Constatino på mange forbedringer som har skjedd i ADB-policy. ADB har for eksempel den beste kjønnspolitikken blant IFIene, og i tillegg har den forbedret energistrategien sin. Men, som Verdensbanken ofte blir kritisert for, kritiseres også ADB for å forandre diskurs i større grad enn praksis.

Alt i alt bestod konferansen av tre informative og intense dager. Selv om vi gikk i dybden på flere av temaene, minnet deltakerne hverandre på at vi må se problemene vi står overfor i sammenheng. Vi må få til tilnærminger til utvikling som tar høyde for både klima- og finanskrisen.