Funker det, IMF?

75 år med bailouts

IMF, Det internasjonale pengefondet, ble etablert sammen med Verdensbanken etter andre verdenskrig. Fondets rolle var å gi lån til land med betalingsunderskudd slik at disse kunne betale sine kreditorer. På den måten kunne Fondet bidra til å dra en skadeskutt verdensdel opp av smørja etter lange krigsår, og sørge for finansiell stabilitet, økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon.

I år blir IMF 75 år. 75 år er en solid fartstid, og mye tyder på at fondet vil bestå. Det har ekstremt stor innflytelse på lands økonomi, og er ofte den siste mulige redningen til mange land. Det betyr ikke at det er hevet over kritikk – langt i fra.

Mange mener at IMF ikke har som sin førsteprioritet å hjelpe land på beina, men å sørge for at kreditorene får pengene sine tilbake. Dette fordi IMF lar land låne penger til relativt greie renter, i bytte mot strukturelle reformer som inkluderer kutt i offentlige budsjetter, inkludert til områder som helse og utdanning. Altfor sjelden er kreditorene med på å ta kostnadene ved en krise, enda de lånte ut med høye renter (det vil si høy risiko). Innimellom kan det virke som kreditorene tar ekstra store sjanser fordi de føler seg rimelig godt beskytta uansett.

Slike fremstillinger hører man ofte, men er det alltid slik?

Litt bedre med bailout?

En IMF Working Paper fra januar i år, med et studie av 106 utviklingslands mellom 1970 og 2016, konkluderte med at IMFs bailouts reduserer sjansen for senere statlig gjeldskrise med 1.3 prosentpoeng. Dette på grunn av at programmene førte til forbedret kredittrangering, mindre gjeld i forhold til BNP, og mindre budsjettunderskudd. Forskerne mener å tilbakevise et tidligere studie som holder frem det motsatte; At IMF-programmer øker sjansen for gjeldskrise med 1.5-2 prosent.

Disse forskerne mener at IMF-programmene gir positive langsiktige konsekvenser. Men hvorfor er det da slik at mange land, også de som IMF holder frem som kroneksempler, sliter med underliggende problemer som kan spores til IMFs programmer? Mexico, for eksempel, som på midten av 90-tallet ble løftet frem som et strålende eksempel etter en suksessfull bailout, gikk raskt inn i en alvorlig resesjon, med blant annet svært høy arbeidsledighet.

På 90-tallet gikk det også svært dårlig med mange asiatiske land. Blant landene som slet var Sør-Korea, som tok imot et IMF-lån for å komme seg på beina. I de første årene etter at myndighetene gikk med på IMFs krav til reformer ble arbeidsløsheten tredoblet. Koreanerne bestemte seg til slutt for å bli kvitt lånet gjennom en nasjonal kampanje der folk donerte gullet sitt til nedbetaling av gjelda.

På samme tid slet Malaysia med mange av de samme problemene. De valgte derimot å styre unna IMF og hadde økonomisk suksess på egenhånd.

Den religiøse troen på strukturelle endringer som løsning på økonomiske problemer i utviklingsland er hva som har kjennetegnet IMF siden 90-tallet. Men Washington Consensus, et sett med svært populære prinsipper, er kanskje ikke noe som kan presses på et hvert land, som en one-size-fits-all løsning, som tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz sa det.

Under følger to enkle fremstillinger av situasjoner der IMF har kommet med lånepakker flere ganger, og hvor det ser ut som reformene ikke har bidratt til positiv langsiktig utvikling.

Argentina

IMF godkjente en lånepakke på $56 mrd. i juni 2018. Lånet til Argentina er det største lånet i IMFs historie, men hvordan har det egentlig gått med pengene?

IMF sitt syn er at Argentinas økonomi er bedre nå, sammenlignet med før låneprogrammet startet i fjor. IMF skriver blant annet at de argentinske finansmarkedene har stabilisert seg, økonomien begynner å komme seg etter fjorårets resesjon, og at inflasjonen er på en ‘nedgående retning’.

Det IMF ikke skriver så mye om, er tall som tilsynelatende peker i retning av at forholdene i Argentina ikke har blitt særlig bedre etter at låneavtalene ble inngått, og at det heller står verre til på en del områder nå enn tidligere. Her er noe av statistikken.

Fattigdom: Siden låneprogrammet startet i juni i fjor, har andelen fattige i Argentina økt med 4,7 prosentpoeng. Nå lever nesten 1 av 3 argentinere i fattigdom.

Arbeidsledighet: IMF forventet i utgangspunktet at arbeidsledigheten ville nå 8,6% i 2019, men det har de nå justert til 9,9%. Kutt i sosiale stønader forverrer situasjonen for de arbeidsledige ytterligere.

Gjeld: Gjeld i forhold til BNP er ifølge IMF forventet å være på ca. 76% i slutten av 2019, det er 17,4% høyere enn det IMF anslo å være «bærekraftig gjeldsbyrde, men med liten sannsynlighet for å være varig bærekraftig». Etter nylige primærvalg-resultater har markedene blitt svært urolige, og enkelt spår at gjelda kan nå 100 prosent mot BNP i år.

Her er det noe som åpenbart funker dårlig.

Pakistan

I Pakistan er befolkning sinte, etter at myndighetene svekket valutaen og økte rentene i tråd med IMFs bailout-krav. Årets bailout er den 13. i rekken, og Pakistan har gått til IMF for hjelp intet mindre enn 22 ganger. Kanskje er det hold i det – som noen mener – at IMF ikke prøver å hjelpe på riktig måte. Derfor har de ørten forsøkene kun ført til midlertidig økonomisk lette uten bærekraftige forbedringer.

Analysen er nok i overkant enkel. Selvfølgelig er det mange faktorer som spiller inn. Men bekymringsverdig er det, når IMF hverken straffer myndigheter eller långivere for uansvarlighet. Den siste bailouten legger ikke opp til noen restrukturering, som betyr at långiverne vil få igjen alle pengene sine.

Kan det da funke? Et økonomisk reformprogram som går hardt utover befolkningen i et samfunn der tillitten er tynnslitt. Det gjenstår å se, men det kan virke som IMF bør bruke litt mer tid ved tegnebrettet.