Privat gjeld og ny forgjelding i Afrika sør for Sahara

Mens veksten avtar, er gjeldskrisene på vei tilbake til Afrika sør for Sahara. Hovedårsaken til at den afrikanske gjelda er blitt dyrere er sannsynligvis at en større andel av den er privat.

1980- og 1990-årene var preget av gjelds- og finanskriser i Sør. Situasjonen bedret seg utover 2000-tallet. Fattige land som var avhengige av råvareeksport klarte seg bedre enn tidligere. Det ble gjennomført gjeldsletteprogrammer for de fattigste landene i 1999 og 2005. Utover i årtusenet steg inntekter fra råvareeksport, mens utgifter til å betjene lån falt.

Begrenset afrikansk mirakel

I Afrika sør for Sahara falt gjeldsbetjeningen som andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) fra om lag 4,2 prosent i år 2000 til litt under ett prosent i år 2010. Mindre gjeld gikk sammen med høy økonomisk vekst, godt hjulpet av stigende eksportpriser for råvarer. Råvareprisene falt brått etter utbruddet av den internasjonale finanskrisa i 2008-09, men steg så igjen takket være Kinas høye vekst og import av råvarer. De store økonomiene reagerte på finanskrisa med en penge- og kredittpolitikk som holdt det internasjonale rentenivået lave.

Høy, eksportledet vekst og lave lånerenter gjorde det lett å ta opp lån. De årlige utlånene til såkalte lav- og mellominntektsøkonomier økte fra 57 milliarder dollar i 2007 til 260 milliarder dollar i 2016. «Høyere mellominntektsøkonomier» sto for det meste av låneopptaket, men også «lavinntektsøkonomier» og «lavere mellominntektsøkonomier» lånte mer. Med unntak av Sør-Afrika og Namibia hører alle land i Afrika sør for Sahara hjemme i de to siste kategoriene.

Mange afrikanske regjeringer investerte betydelig i infrastruktur. Lånene til disse investeringene kom ofte fra Kina og utenlandsgjelda vokste. Optimistiske observatører talte om et afrikansk mirakel, men veksten var først og fremst drevet av høye råvarepriser med begrensede ringvirkninger til annen økonomisk aktivitet, og de høye råvareprisene var avhengig av Kinas sterke vekst som gradvis ble dempet utover 2010-tallet. Fra 2011 begynte noen råvarepriser å falle og i 2014 var det betydelig prisfall for nesten alle råvarer. Dermed fikk de afrikanske landene voksende problemer med å tjene inn nok utenlandsk valuta gjennom eksport av råvarer. Råvareprisene holdt seg lave fram til 2016, deretter har de steget noe. Etter en lengre periode med vekst på rundt fem prosent per år, har veksten i Afrika siden 2015 ligget under tre prosent.

Etiopia Dambygging

Mange afrikanske regjeringer investerte betydelig i infrastruktur. Her fra dambygging i Etiopia. Foto: Jacey Fortin

Dyrere gjeld og nye gjeldsformer

Mens veksten avtar, er gjeldskrisene på vei tilbake til Afrika sør for Sahara. Mauritania, Gambia, Sierra Leone, Ghana, Tsjad, Sør-Sudan, Dijibouti, Angola, Zambia og Mosambik er alle i gjeldskrise ifølge Christian Aid og Jubilee Debt Campaign. De afrikanske landenes gjeld som andel av BNP steg fra litt over 20 prosent i 2010 til litt over 30 prosent i 2016, mens gjeldsbetjeningen økte fra ca. ett prosent av BNP i 2010 til ca. 2,6 prosent i 2016. Gjeldsbetjeningen ble dermed mer enn fordoblet, mens samlet gjeld bare steg med 50 prosent. Hovedårsaken til at den afrikanske gjelda er blitt dyrere er sannsynligvis at en større andel av den er privat.

Private banker og investeringsfond i Nord har over flere tiår gitt kreditter til Latin-Amerika og store deler av Asia mens de unngikk Afrika sør for Sahara. Unntaket var høyere mellominntektsland som Sør-Afrika og oljeproduserende land som Nigeria. Afrikas lån kom i hovedsak fra offentlige finansieringskilder; stater og internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken, FN-organisasjonene og Den afrikanske utviklingsbanken. Dette var ofte bistandslån til lave og faste renter, men med kondisjonalitetskrav fra bistandsgiverne på kjøpet.

Skjermbilde 2019 08 08 16 07 44

Afrikas lån kom hovedsaklig fra offentlige finansieringskilder, for eksempel IMF.

Det endret seg under den siste utlånsbølgen til Sør. Den startet i en periode med krise og skrumpende kredittmarkeder i Nord og rask vekst i Afrika sør for Sahara. Bistanden fra Nord stagnerte, de offentlige lånene sakket etter den afrikanske låneetterspørselen. Den høye veksten i Afrika sør for Sahara gjorde nå kontinentet interessant for private aktører. I 2016 var nær 40 prosent av samlet utenlandsgjeld i Afrika sør for Sahara på private hender.

Denne gjelda besto delvis av banklån, men det meste av den var i form av privates oppkjøp av statsobligasjoner utstedt av de afrikanske statene. En statsobligasjon er et omsettelig «gjeldsbrev» utstedt av en politisk myndighet som garanterer en fast rente over en tidsperiode, normalt ti år og innløsning av obligasjonen når den forfaller. Før innløsning kan obligasjonene kjøpes og selges til priser som varierer med tilbud og etterspørsel. Ghana begynte å utstede statsobligasjoner fra 2007, og en rekke land fulgte etter.

Onde sirkler

Med statsobligasjoner slapp de afrikanske statene kravene som følger med offentlige lån. Til gjengjeld ble de avhengig av private markeders tillit, og når tilliten avtar, må statene tilby stadig høyere renter på nye obligasjoner for å få avsatt dem. Dette skjer typisk når kreditorene forventer økonomisk nedgang. For eksempel steg rentene på greske statsobligasjoner til nærmere 30 prosent ved noen anledninger i 2011 og 2012. Her ligger det en stor risiko for afrikanske stater som ofte har svake offentlige finanser og begrenset evne til å samle inn skatter. Økonomisk nedgang kan resultere i selvforsterkende onde sirkler med økte gjeldsrenter og ytterligere nedgang med statsbankerott som mulig resultat.



Les også:

Facebook Twitter Email