Behov for å utvide horisonten

Helt på slutten av mandagens høring, gav vi utenriks-og forsvarskomiteen vårt muntlig innspill i en bolk sammen med Spire. Sent på dagen, men som flere av komitemedlemmene sa: Det beste ble spart til slutt.

Etter det muntlige innspillet, spurte Ingrid Fiskaa (SV) om vi kunne utdype hvorfor det er behov for å gjøre noe med den globale gjeldsarkitekturen. I innspillet understreket vi nemlig den pågående globale gjeldskrisen og viktigheten av å tenke utenfor dagens kreditorstyrte system. Fiskaa trakk frem at det var en gammel debatt som det nok var på tide å friske opp, og ba oss kommentere på hvorfor den helst bør foregå i FN-regi. I tillegg spurte hun om vi kunne si noe om hva som forårsaker gjeldskriser, og oppfatningen om at de som låner bare kan skylde på seg selv når det går galt.

Selvsagt.

Nedenfor finner du en oppsummering og utdyping av svaret vi gav. Øverst til høyre i saken finner du link til SLUGs skriftlige innspill, som legger frem konkrete forslag til endringer i budsjettet som handler om å sette av midler til prosesser i UNCTAD, FN-organet som jobber med handel og utvikling – herunder gjeld.

Først: Når vi snakker om den globale ‘gjeldsarkitekturen’ mener vi summen av alle statlige gjeldskontrakter, sentrale aktører, beslutningstakere, og politiske systemer som adresserer forhold knytta til statlig gjeld. Ofte kalles det et “ikke-system” fordi det ikke finnes et helhetlig system som sier hva som skal skje når en stat går “konkurs”, heller ikke et som sikrer åpenhet og ansvarlighet i statlig utlån og låneopptak.

Selv et “ikke-system” er resultat av villet politikk, og i forlengelse av det kan vi se på det som et byggverk som opp gjennom årene har kommet på plass. Byggverkets form og innhold legger rammene for dagens gjeldspolitikk. Fordi byggverket er lite egnet til å håndtere den pågående gjeldskrise på en ryddig og rettferdig måte, mener vi det er behov for å reformere den globale gjeldsarkitekturen.

For det første er håndteringen av statlige gjeldskriser i dag delegert til kreditorstyrte forum. Sagt på en annen måte, byggverkets grunnmur er kreditors interesser. Den praktiske konsekvensen er at utlåner og låntakers interesser vektes ulikt. Det kommer til syne blant annet i politikken til Det internasjonale pengefondets (IMF) kriselåneprogram: Kuttpolitikk som i teorien er ment å gjenopprette statens evne til å betjene gjelda, men som i realiteten først og fremst frigjør midler til å tilbakebetale kreditorene (les mer om det her) – på bekostning av befolkningens grunnleggende rettigheter og behov.

Håndteringen av statlige gjeldskriser bør være i FN-regi fordi denne arenaen er demokratisk forankret på en måte som verken IMF, Verdensbanken, G20 eller Parisklubben er. De kreditorstyrte foraene har dessuten gang på gang slitt med å gjenopprette bærekraftige gjeldssituasjoner – under Parisklubben tok det i gjennomsnitt fire forhandlingsrunder før et lands gjeldsbyrde ble redusert til et bærekraftig nivå i perioden 1970-1989.

Når det kommer til hva som skaper en gjeldskrise er et overordnet svar mangelen på systemer som sikrer ansvarlig statlig utlån og låneopptak. I tillegg ser vi at klimakrisen i dag er med å skape og forverre gjeldskriser. I mangelen på mer og bedre klimafinansiering dytter naturkatastrofer land til å ta opp mer lån. Å være utsatt for effektene av klimaendringene gjør dessuten gjeld dyrere, fordi rentesatsen et land tilbys av sine utlånere øker i takt med sjansen for mislighold som følge av klimaendringene.

I dag tjener gjeldsarkitekturen landene som allerede har mye, mens gjeldstyngede land holdes fastlåste i vedvarende betalingsproblemer. Om det ikke fantes grunner nok fra før, understreker koblingen mellom klimakrisen og gjeldskriser hvorfor vi ikke har råd til å fortsette med blind optimisme om at dagens systemer gjør jobben. Små tekniske løsninger er ikke nok.

Dagens regjering har i Hurdalsplattformen sagt at de vil støtte opp om etableringen av internasjonale mekanismer for effektiv og rettferdig håndtering av statlige gjeldskriser. Sett fra utsiden har dette stort sett begrenset seg til G20s initiativ Common Framework de siste årene. Det etterlatte inntrykket fra årsmøtene i IMF og Verdensbanken var dystert: Stor enighet om problemene, men liten vilje til annet enn små justeringer innenfor dagens gjeldsarkitektur. Om grunnmuren i et hus er råttent, hjelper det ikke med nymalte vinduskarmer.

I dagens situasjon er det er tydeligere enn på lenge at det er behov for å utvide horisonten. Å reformere gjeldsarkitekturen vil innebære å arbeide utenfor dagens kreditorstyrte system. Derfor ber SLUG komiteen om å be Regjeringen om at det settes av midler til:

• UNCTADs program Debt Management and Financial Analysis System (DMFAS)

Dette systemet er tilgjengelig for alle FNs medlemsland. Det utvikler programvare, gir teknisk assistanse og driver kapasitetsbygging. UNCTADs system komplimenterer et lignende system i Verdensbanken som det foreliggende budsjettforslag har satt av midler til. Verdensbankens system er tilgjengelig kun for en gruppe lavinntektsland. Det er en utdatert problemforståelse at bare de aller fattigste landene sliter med høy og ikke-bærekraftig gjeld. Å gi midler til UNCTADs system vil øke innsatsen til teknisk bistand, samt bidra til at tilbudene til også mellominntektsland styrkes.

• UNCTADs arbeid med å implementere prinsippene for ansvarlig utlån og låneopptak

Om norske myndigheter ønsker å bidra aktivt til å fremme ansvarlig låntaking og långivning, bør det settes av midler til UNCTADs arbeid med å implementere prinsippene for ansvarlig utlån og låneopptak. Arbeidet med å etablere prinsippene ble finansiert av Norge, men da de var ferdigstilt trakk norske myndigheter proppen til prosjektet. Å finansiere arbeidet med å se på hvordan prinsippene kan operasjonaliseres vil være et viktig bidrag til arbeidet med å forebygge statlige gjeldskriser.

• Arbeid med å forbedre de internasjonale finansstrukturene, gjennom å finansiereopprettelsen av og arbeidet til en ny ekspertgruppe på gjeld i FN

Å opprettet en ny ekspertgruppe på gjeld i FN vil være et viktig steg mot å flytte håndteringen av statlige gjeldskriser over i et mer representativt og uavhengig forum. Det er et forslag som sist kom opp i årets første utkast utarbeidet av G77 til FN andre komites resolusjon om gjeld.