IMF har fortsatt en jobb å gjøre (Dagsavisen)

I forrige uke foregikk årets vårmøter i Det internasjonale pengefondet (IMF). En av sakene på agendaen var fondets foreslåtte kjønnsstrategi.

Det er velkomment at fondet ønsker å styrke kvinners rettigheter, men det mangler én viktig innrømmelse: IMFs kjernepolitikk forverrer ulikheten mellom kjønn.

IMF fungerer blant annet som den internasjonale hjelpesentralen for land i betalingsproblemer. Dersom et av organisasjonens 190 medlemmer havner i gjeldskrise, kan de søke fondet om hjelp. Det får de som regel – i bytte mot at landet lover bot og bedring, og innfører streng økonomisk innstrammingspolitikk. Dette innebærer kutt i offentlige velferdstjenester, samt statlige lønninger og pensjon.

I møte med land i gjeldskrise utgjør innstrammingspolitikken IMFs kjernepolitikk. Logikken: Det statlige budsjettunderskuddet er gjeldskrisens sentrale problem, og et strammere budsjett vil gi investorer økt tillit i landet som låntaker og styrke økonomisk vekst. Problemet er at politikken ikke funker, og at kvinner betaler den største prisen.

Når en stat slutter å betale for en tjeneste forsvinner ikke behovet tjenesten springer ut av. Ansvaret overføres simpelthen til noen andre (les: kvinner). Å yte omsorg eller tilby helsehjelp vil aldri være «gratis» – det koster tid som kunne gått til lønnet arbeid, utdanning eller fritid. Fordi kvinner tradisjonelt forventes å utføre oppgaver som statlige velferdstjenester dekker, koster det kvinner mer når slike tjenester droppes.

Sjansen for en ny global gjeldskrise er i dag stor. Når mange land trenger hjelp fra IMF, blir fondet relativt sett mektigere. Fondet har makt både til å definere hva som er god økonomisk politikk, og til å påvirke kvinners konkrete levekår i kriserammede land.

Derfor er den foreslåtte kjønnsstrategien viktig. Etter forrige ukes arrangementer er det tydelig at kjønnsstrategien er en prioritet for fondet. Like tydelig er det at det gjenstår mye arbeid for at den skal fungere. SLUG mener, sammen med mange organisasjoner, at den må forbedres. Fondet skriver selv: «i det minste bør ikke IMFs politiske råd forverre kjønnsforskjeller».

Med mindre kuttpolitikken skrotes, er det nettopp dette som vil skje. Ett sted å starte arbeidet vil være å anerkjenne hvordan organisasjonens egen politikk forverrer den situasjonen som strategien er ment å bedre.