Hva gjør IMF for å løse fremtidige gjeldskriser?

En liten tidsreise

For å forstå hvordan IMF tenker om å forhindre og løse gjeldskriser må vi mer enn et tiår tilbake i tid. Den gangen var Argentina på alles lepper – landet som hadde gått fra å være IMFs prakteksempel på nyliberal økonomisk politikk, til å gå bankerott og havne i en dyp økonomisk og sosial krise. Argentina valgte å slå seg konkurs og senere reforhandle gjelden sin, og Argentinas eksempel gjorde det tydelig at verden manglet en helhetlig mekanisme for å håndtere statlige gjeldskriser.

IMF fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til en gjeldsslettemekanisme som skulle sikre at også private kreditorer måtte ta sin del av byrden når gjeld må slettes. USA hadde i utgangspunktet støttet at IMF skulle utarbeide forslaget, men trakk så støtten etter press fra Wall Street og private kreditorer som ikke ønsket at IMF skulle få mer makt. Forslaget fra IMF fikk også kritikk fra sivilsamfunn verden over, som krevde at en ny mekanisme for å slette gjeld måtte være uavhengig av IMF. Forslaget falt til slutt i IMFs styre etter at USA trakk støtten. Fondet brant seg på denne erfaringen, og har siden den gang fokusert på å komme med forslag til å regulere gjeldsmarkedet bedre, istedenfor å opprette en ny gjeldsslettemekanisme for stater. 

IMF holder seg på trygg grunn

Siden den gang har IMF i hovedsak jobbet for å forbedre kontraktene som brukes når stater utsteder gjeld. Et resultat av dette arbeidet har vært at når stater utsteder gjeld i dag inneholder kontrakten som regel en såkalt samordningsklausul. Dette fine ordet betyr rett og slett at hvis landet av en eller grunn ikke kan betale for seg, og gjelden enten må reduseres eller slettes, så kan flertallet av kreditorene bli enige med landet om hvordan dette skal gjøres. Hvis det kun er en liten andel av kreditorene som ikke er enige, må de uansett følge det majoriteten bestemmer. Disse endringene ble gjort etter negative erfaringer med såkalte gribbefond, som kjøper opp gjeld for en billig penge når et land er i krise, og deretter går til sak for å kreve inn hele beløpet. Det har vært flere eksempler på dette fra blant annet Zambia, Argentina og DR Congo, hvor gribbefond har gått til sak for å få betalt tilbake hele gjelden med høy profitt, mens andre kreditorer har vært med på å slette eller redusere gjelden.

Kontraktsendringene man gjorde for et tiår siden har vist seg å ikke være gode nok, og er ikke godt nok i stand til å sikre seg mot gribbefondsaktivitet. IMF kom derfor med et nytt forslag i år, som skal forbedre hvordan kontrakter utformes for å sikre at alle kreditorer bindes av flertallets beslutninger. Slik det er i dag er det noen smutthull som gjør at gribbefond likevel kan gå til sak mot et land som har fått gjeldsslette og kreve inn høye beløp.

Det arbeidet IMF har gjort på området er positivt, men kan kun løse en liten del av gjeldsproblemene. Selv om vi blir kvitt gribbefond, vil land også i fremtiden kunne havne i gjeldskriser, og de forslagene IMF har lagt på bordet vil ikke alene kunne forhindre eller løse disse. 

Utviklingslandene krever sin rett i FN

Mens IMF har jobbet med tekniske forslag til å forbedre markedet for gjeld, har utviklingslandene i G-77 tatt på seg lederdrakten og krevd en ny gjeldsslettemekanisme i FN. I september i år bestemte FNs Generalforsamling at man skal utarbeide et rettslig rammeverk for å håndtere restrukturering av statlig gjeld. Kanskje er det like greit at IMF har holdt seg til å utarbeide tekniske løsninger, slik at medlemslandene i FN isteden på demokratisk vis kan lede arbeidet for mer helhetlige og rettferdige løsninger for land i gjeldskrise.

Bildet er hentet fra IMFs Flickr profil.