IMF & Verdensbankens årsmøter i Washington 2024

21. - 26. oktober går Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbankens årsmøter av stabelen i Washington og Debt Justice Norge er som vanlig på plass. Årsmøtene er litt som Arendalsuka for den globale økonomiske og politiske eliten. Det er møter mellom nasjonal politisk ledelse fra medlemslandene, de nasjonale styrerepresentantene i IMF og Verdensbanken, de ansatte i banken og fondet, næringslivsrepresentanter, sivilsamfunn og akademikere, for å nevne noen. Over en uke er det hektisk møtevirksomhet og utallige tematiske panelsamtaler som skal overværes og kommenteres på i møter, media og sosiale medier.

Statlige gjeldsproblemer

Et av de viktigste diskusjonstemaene under årets møter er hvordan lands problemer med å betjene statlig gjeld skal defineres. Sivilsamfunn globalt vektlegger at det foregår en utviklingskrise i lav- og mellominntektsland. Ifølge UNDP trenger 54 land umiddelbar gjeldslette for å avverge en utviklingskrise. IMF og Verdensbanken, med politisk ledelse fra G20-landene i ryggen, ønsker imidlertid heller at betalingsproblemene skal forstås som en såkalt likviditetskrise. Å definere lands gjeldsproblemer som en likviditetskrise har mange implikasjoner. Mangel på tilgjengelige penger å betjene gjelda med, manglende likviditet, må løses ved at land får tilført kapital inntil nødvendige inntekter igjen kommer inn på andre måter; ved at utenlandshandel tar seg opp og at bedrifter får bedre økonomiske rammebetingelser når ettervirkningene av korona, Ukrainakrigen og inflasjon roer seg. Hvis pengemangelen kun er midlertidig er det ingen behov for å pålegge kreditorer å avstå fra å få utlånene sine tilbake. Deler av gjelda trengs ikke å slettes, land må heller holde det flytende til bedre tider kommer.

Overoptimisme

Det finnes imidlertid empirisk belegg for at denne måten å tolke gjeldsproblemene på er i overkant optimistisk. Gjelda er såpass høy at det er usannsynlig at det vil la seg gjøre å vokse ut av problemene alene: Global vekst er predikert å holde seg lav i årene som kommer. Sivilsamfunn på sin side krever at gjelda blir redusert til et nivå der den lar seg betjene over tid, slik at det fortsatt finnes finansielt handlingsrom til å finansiere helsetjenester, utdanning, sosiale sikkerhetsnett og ikke minst - klimaomstilling. Bedre systemer for å sikre ansvarlighet i långivning og lånopptak slik at gjelda ikke vokser seg uhåndterbart høy på nytt og på nytt, må også på plass.

Forrige gang lav- og mellominntektsland hadde problemer med å betjene gjelda si på 80- og 90-tallet valgte IMF og Verdensbanken den samme strategien - ved å tolke problemene som midlertidige likviditetsproblemer. Land fikk refinansiert gjelda si hos de internasjonale finansinstitusjonene slik at opprinnelige långivere - land og banker - fikk tilbake pengene sine. Når tilførsel av ny kapital for å løse oppfattede midlertidige betalingsproblemer ikke lenger monnet og gjelda måtte slettes, var det offentlige penger som måtte finansiere gjeldssletten.

Ta problemet ved rota

Denne gangen må verdens land unngå å definere gjeldsproblemene som midlertidige, slik at private långivere slipper å ta tap. I stedet må eksisterende långivere - andre land og private investorer - være med å ta sin del av regninga slik at land kan hjelpes ut av betalingsproblemene. Private långivere har allerede tatt seg godt betalt for risikable lån gjennom å kreve høye renteinntekter. Når risikoen materialiserer seg må de ta de økonomiske tapene de allerede har forsikret seg mot. Dette er den mest effektive og rettferdige måten å løse lands betalingsproblemer på. Alternativet er å utsette problemet til det har vokst seg uhåndterbart høyt og blir enda mer kostbart å løse. Om historien er en indikator er det er fare for at det er det siste alternativet som blir den valgte strategien også på årets årsmøter hos IMF og Verdensbanken. Vil Norge heve stemmen og kreve mer holdbare løsninger?