Gjeld på agendaen i Genève

Lav kreditordeltagelse
Annethvert år arrangerer UNCTAD gjeldshåndteringskonferansen i Genève. På årets konferanse deltok over 300 representanter fra 87 land, samt internasjonale og regionale organisasjoner, og sivilsamfunnsrepresentanter. Dessverre var deltagelse fra utlåner land svært lav, og det var heller ikke mange NGOer som hadde tatt turen til Genvève. Dette underbygger bekymringen om at rike land ikke ser gjeldskriser som et globalt problem, men i hovedsak har fokus på løsninger for Europa. Lav NGO-deltagelse kan vitne om at få NGOer har troen på at UNCTAD har nok kraft til å kunne endre de systemiske svakhetene i internasjonal finans, og vier heller oppmerksomheten til prosessene i Verdensbanken og IMF. På tross av utfordringene knyttet til UNCTADs arbeid støtter SLUG FN som den viktigste aktøren i abeidet med ny gjeldsslettemekansime, og håper Norge fortsetter å støtte arbeidet som gjøres for å implementere retningslinjer for ansvarlig utlån og låneopptak.

Ny gjeldsslettemekanisme
Et av høydepunktene var paneldiskusjonen om Debt restructuring mechanisms (mekanismer for reforhandling av gjeld). Norge støtter UNCTADs arbeid for en uavhengig mekanisme for reforhandling av gjeld (Debt workout mechanism) og Henrik Harboe, direktør for utviklings politikk i Utenriksdepartementet, argumenterte for en ny gjeldsslettemekanisme. Harboe understreket at gjeld må slettes av en uavhengig part og må inkludere alle former for gjeld. Dette er helt i tråd med SLUGs krav, og det er viktig at Norge bruker arenaer som UNCTADs konferanse til å informere medlemsland om Norges støtte til FNs prosesser. IMF har hatt monopol på gjeldshåndtering i lang tid uten at medlemsland stiller spørsmål ved deres kredibilitet som utlåner og forhandlingsforum. Det er på tide at FN kommer på banen i dette arbeidet, og at Norge får flere land med seg i å støtte en uavhengig prosess.

I diskusjoner om gjeldshåndtering har argumentet i økende grad vært at det ikke er behov for en slik mekanisme etter innføringen av såkalte Collective Action Clauses (CACs). CACs er kontrakter som skal koordinere kreditorer når et land havner i gjeldskrise, slik at alle tar det samme kuttet i gjeldsnedbetalinger hvis det er et flertall for gjeldsstrukturering blant kreditorer. Jusprofessor ved NYU, Lee Buchheit forklarte hvorfor en slik utbedring av lånekontraktene mellom låntager og långiver ikke kan løse problemene når landet havner i gjeldskrise og må reforhandle gjelden sin. CACs vil ikke behandle legitimeteten til lånene, og det vil fortsatt være mulig for gribbefond å kjøpe billig gjeld for så å kreve den tilbake. Argentinske myndigheter har dårlige erfaringer med gribbefond og understreket derfor viktigheten av en ny og uavhengig mekanisme for reforhandling av gjeld.

Retningslinjer for Prinsippene
Et annet virkemiddel for å forhindre nye gjeldskriser er bedre regulerte lånetransaksjoner. I dag finnes det ikke én omforent standard for utlån og låneopptak. SLUG har derfor støttet UNCTADs arbeid med Prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak, som også har fått finansiering av Norge. Etter at Prinsippenen ble lansert i april i fjor har kun 13 land sluttet seg til dem. UNCTAD derfor, med Norges støtte, nedsatt en arbeidsgruppe som skal foreslå retningslinjer for implementering av Prinsippene, slik at det blir enklere for medlemsland å se anvendbarheten til Prinsippene. Første utkast til slike retningslinjer ble presentanter for sivilsamfunn, BNP Paribas, Parisklubben og landrepresentanter under konferansen. Dessverre har ikke utkastet inkludert UNCTADs egne arbeid med gjeldsslettemekanisme som verktøy for å løse gjeldskriser, men viser kun til eksisterende strukturer som IMF og Parisklubben. Retningslinjene er også langt unna en "manual" for implementering, men i større grad en samling av "best practice" uten å gi klare vurderinger av hvilke praksis som er å foretrekke.

Nye former for gjeld
Et siste tema som ble diskutert var farene med contingen liabilities, som kan oversettes til potensielle, eller betingede forpliktelser. Dette er ikke gjeldsforpliktelser en stat direkte har påtatt seg, men som den likevel må betjene på et tidspunkt. Det kan dreie seg om statseide selskapers gjeld, eller private selskapers gjeld som staten har garantert for (slik som i tilfellet med den norske skipseksportgjelda). Dersom selskap som har tatt opp gjeld går konkurs vil staten bli ansvarlig for gjelden. Lignende tilfeller er når staten velger, eller blir tvunget til, å redde banker som er i ferd med å gå konkurs, noe som skjedde i stor utstrekning i begynnelsen av den nåværende finanskrisen og blant annet er årsaken til Spanias store statsgjeld. Denne typen betingede forpliktelser er vanskelig å forutse og gjør det utfordrende for finansministre å planlegge en sunn økonomisk politikk. IMFs gjeldsanalyser har heller ikke tatt inn over seg slike betingede forpliktelser, noe som har svekket deres mulighet til å forutse nye gjeldskriser. Dette er noe SLUG har kommentert til IMF blant annet under institusjonens årsmøter denne høsten.