Hellas og u-land er i samme båt

Hellas' finansminister Evangelos Venizelos bekreftet fredag avtalen som betyr at grekerne får gjennomføre tidenes største gjeldssanering. Hellas skyldte 206 milliarder euro (tilsvarende 1529 milliarder kroner, eller knapt halve Oljefondet) til private långivere, og det har lenge vært klart at landet ikke har mulighet til å gjøre opp for seg.

Omtrent alle de private långiverne gikk med på å slette 105 milliarder euro i gjeld, tilsvarende 780 milliarder kroner. 

Vanskelige krav

Det er trolig i samme område som den samlede gjeldssletten u-land har fått siden midt på 1990-tallet. Her er det i hovedsak enkeltland og internasjonale organisasjoner som har slettet gjelden, og i mindre grad private långivere.

IMF og Verdensbanken har siden 1996 kjørt to programmer for gjeldsslette for u-land. Gjennom disse to programmene og en del andre avtaler, er 121,7 milliarder dollar blitt slettet. Det tilsvarer drøyt 800 milliarder kroner, målt ved gjennomsnittlig dollarkurs i perioden.

Demokratisk problem

- Et eksempel er privatisering av helsetjenester og utdanning. Det fører til sparte utgifter og økte inntekter for staten, men det kan samtidig bety at flere mennesker mister tilgangen til skoler og helsetjenester fordi de må betale selv. Jeg kan ikke si noe om effekten det har på landets økonomi, men det har bidratt til økte forskjeller innad i befolkningen, sier Kristian Jahren Øvretveit i Slett U-landsgjelda.

Han mener også at de strenge vilkårene som følger med gjeldsslette er et demokratisk problem.

- Når IMF og Verdensbanken legger sterke føringer på hvordan et land skal føre sin egen økonomi, skapes det en mistillit, og det reduserer makten til et demokratisk valgt styresett, sier han.

Virker overstyrende
Per Kristian Roer, seniorrådgiver i Utenriksdepartementet, mener generelt det er en fare for at krav og vilkår virker overstyrende på de enkelte u-landene.

- Å stille strenge betingelser kan oppleves som innblanding. Hensynet til landenes suverenitet kan dukke opp som en problemstilling, sier han.

Kan ikke kutte

Men selv om det er paralleller mellom gresk gjeldssanering og den som foregår i u-landene, mener Roer det er en vesensforskjell.

- Hellas må gjennom en veldig smertefull prosess med store kutt i velferdstilbudet. U-landene har ofte ikke noe velferdstilbud å kutte i, sier han.

Roer mener de strenge vilkårene har en del positive sider, også for sosiale forhold.

- Andelen penger landene bruker på fattigdomsreduserende tiltak stiger, fordi det er et av vilkårene. I 2001 brukte de bare dobbelt så mye på fattigdomsreduksjon som på å betjene gjelden. Nå brukes ti ganger så mye. Men det er utrolig mange variabler i disse formlene, sier Roer.

Flere u-land tar opp ny gjeld
Mens enkeltland og internasjonale organisasjoner sletter u-landsgjeld, tar en del land opp ny gjeld andre steder.

Nye ordninger er innført for å hindre at u-land går i gjeldsfellen. Landene går gjennom en slags kredittsjekk, hvor det blant annet vurderes hvor mye gjeld landet har fra før og hvilken evne landet har til å betale tilbake.

Men noen meler sin egen kake, og låner ut selv om landet får rødt lys i kredittsjekken. 

Sletter gjeld

– Noen føyer seg i mindre grad etter slike vurderinger enn det de fleste stater gjør. Landene som tradisjonelt har lånt ut penger til u-land, sletter gjelden. Men nye land har kommet til som utlånere. De nye er ikke alltid like flinke til å følge opp hensyn til landenes økonomiske situasjon, sier seniorrådgiver Per Kristian Roer i Utenriksdepartementet.

Kristian Øvretveit, styreleder i organisasjonen Slett u-landsgjelda, etterlyser bedre ordninger.

– Det handler om å kunne stille riktige personer til ansvar hvis det går galt. Har man lånt ut penger til en diktator som bruker pengene på seg selv, skal man ikke kreve at befolkningen betaler på lånene. Da har ikke långiveren gjort jobben sin, og må stilles ansvarlig for det, sier han.

Det meste av gjeldssletten organiseres gjennom IMF og Verdensbanken. I tillegg sletter långiverland i den såkalte Parisklubben, hvor Norge er med, en del gjeld.

– Hvor mye er de private långiverne villige til å slette?

– Dette forhandles det om i den såkalte Londonklubben, som er en samling av de største private kreditorene. De følger i stor grad spillereglene vi følger på internasjonalt og statlig nivå. Men så er det unntak. Man har blant annet såkalte gribbefond, som er banker og fond som kjøper opp veldig billig statsgjeld rett før et land får slettet gjeld. Når gjeldssletten er gjennomført, er landets betalingsevne bedre, og gribbene kan kreve inn hele gjelden som de har kjøpt for en brøkdel, sier Roer.

Les artikkelen på Aftenposten.
Les mer om kondisjonalitet.