Finansinstitusjonenes utlånsbetingelser skaper utfordringer

Et lån kommer nesten alltid med betingelser. Betingelsene skal i hovedsak sikre at utlåner blir tilbakebetalt. Når internasjonale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken låner ut til land i økonomisk krise kalles betingelsene gjerne kondisjonaliteter og er som oftest krav til reformer som skal skape økonomisk vekst og stabilitet i mottakerlandet.

IMFs direktør Christine Lagarde

Til tross for at det er naturlig at et lån kommer med betingelser, er det mange som i dag ser 80-tallets kondisjonaliteter, såkalte strukturtilpasninger, som en feilslått strategi. Strukturtilpasningene førte til en rekke endringer i utviklingslandenes økonomiske politikk. Landene måtte privatisere offentlige tjenester, liberalisere økonomien for å åpne opp for mer internasjonal handel og redusere statens rolle. Frem til da hadde staten spilt en veldig aktiv rolle i lands økonomiske vekst, men ble nå sett på som et hinder for vekst. I praksis betydde dette at staten for eksempel måtte innføre skolepenger eller betaling for helsetjenester, noe som reduserte tilgangen til grunnleggende tjenester for de fattigste. Disse betingelsene skapte store protester verden over.

Til tross for at kondisjonalitetene ble heftig kritisert og IMF og Verdensbanken måtte si seg enig i at ikke alt hadde fungert slik man tenke, fortsatte institusjonene likevel å fremme lignende tiltak. Da man begynte å slette gjeld til de fattigste landene på 1990-tallet, krevde Verdensbanken og IMF nok en gang at de skulle endre sin økonomiske politikk, og i tillegg vise at de jobbet for ”godt styresett” - å redusere korrupsjon. Disse kondisjonalitetene åpnet opp for at staten kunne spille en større rolle i den økonomisk veksten, men lignet fremdeles veldig på strukturtilpasningsprogrammene med høy grad av privatisering og liberalisering.

Kondisjonalitetene har hatt alvorlige konsekvenser for land i gjeldskrise og deres innbyggere, og IMF og Verdensbanken har siden 2000-tallet endret retorikken som omhandler betingelser. De hevder blant annet at de ikke bruker like mange kondisjonaliteter som før, men bevisene taler dem i mot: En analyse av IMFs programmer viser at det ble stilt 55,465 betingelser til 131 land fra 1985-2014. Samtidig ser man at antallet kondisjonaliteter faktisk har økt fra 14 kondisjonaliteter per program i 2003-04 til 19,5 i 2014.

Etter finanskrisen har IMF og Verdensbanken igjen blitt viktige for et økende antall land med behov for lån og krisepakker, og det er da bekymringsfullt at antallet betingelser øker. Bekymringen er todelt: Det ene er at måten betingelsene blir stilt på gjør at myndigheter i kriserammede land i praksis tvinges til å overkjøre demokratiske prosesser for å følge betingelsene. Det andre er at det ikke alltid kan bevises at medisinen (betingelsene) fungerer like bra i praksis som i teorien, uten at IMF endrer retning av den grunn. Liberaliseringer av arbeidsmarkedet og kutt i lønninger er eksempler på kondisjonaliteter som skal gjøre det lettere for bedriftene, men som på sikt kan føre til økt økonomisk ulikhet mellom befolkningsgrupper, noe som igjen kan være skadelig for økonomisk vekst.

Situasjonen i Hellas viser tydelig konsekvensene av å fortsette bruken av denne typen kondisjonaliteter. Etter at landet havnet i gjeldskrise i 2010 gikk IMF sammen med EU og den Europeiske Sentralbanken inn og tilbød Hellas krisepakker, med omfattende privatisering og liberalisering. Disse kondisjonalitetene har ført til at staten har måttet selge havner, flyplasser, motorveier, gårder og landområder i en svært omfattende privatiseringsprosess. Likevel hadde Hellas høsten 2017 EUs høyeste arbeidsledighet (21,7 prosent), det tredje høyeste nivået av fattigdom og sosial utstøting og gjeldsbyrden lå fortsatt opp mot 184 prosent av BNP. Kritikere hevder at de drastiske kondisjonalitetene fra IMF, EU og den europeiske sentralbanken har ført til at landets evne til å skape økonomisk vekst er svekket og at Hellas derfor vil bruke lenger tid på å komme seg ut av gjeldskrisen.

Kondisjonaliteter har skapt, og fortsetter å skape problemer for land i gjeldskriser, og krisene rammer de som er mest sårbare aller hardest. Til tross for dette kan man si at IMF er bedre enn flere andre utlånere. IMF praktiserer for eksempel åpenhet i større grad enn det nå store utlånerlandet Kina. Det finnes også muligheter til å påvirke IMFs arbeid, selv om det er en langdryg prosess. I 2018 skal IMFs styre ha en gjennomgang av kondisjonaliteter til lavinntektsland hvor det forhåpentligvis blir mulighet for sivilsamfunn å komme med kommentarer og forslag.

Selv om det er grunn til å tro at Kina har et mindre antall kondisjonaliteter i sine utlån, er det et større problem at man ikke vet noe om hvilke betingelser som følger lånene. Kinas utlån til Afrikanske land har uansett ført med seg en endring og en studie fra 2015 avdekket at Verdensbanken hadde 15 % færre utlånskondisjonaliteter til land som også mottok økonomisk støtte fra Kina.