Hvem betaler for uløste gjeldskriser? (Attac)

Økt solidaritetsarbeid med Hellas

Skrevet av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac

LO, Attac og Manifest ønsker tettere samarbeid med grasrotbevegelsene i Hellas. Derfor har organisasjonene tatt initiativ til et samarbeid med solidaritetsklinikker i Athen.

Hva er en solidaritetsklinikk? Først en oppsummering av situasjonen: Kreditorenes krav om kutt i offentlig utgifter har rammet helsesektoren i Hellas mer enn noen annet. «Pasienter som burde overlevd, dør», sier Michalis Giannakos fra fagforeningen for offentlig sykehusansatte til The Guardian i januar.

Som et svar til manglende personell, utstyr og medisiner startet leger, sykepleiere og andre frivillige å organisere sine egne helseklinikker og apotek i nabolag over hele Hellas. Noen av helsearbeiderne var arbeidsløse, andre deltok frivillig etter jobb. I løpet av de siste årene har klinikkene blitt stadig bedre organisert.

Klinikkene er et svar til sammenbruddet i helsesektoren og et forsvar for den greske folkehelsen. Under fire prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) går til helse. Det er halvparten av gjennomsnittet i Euro-landene. Med tanke på at BNP har sunket med 25 prosent de siste seks årene, får man et bilde av situasjonen. Helsebudsjettet er kuttet med 50 prosent siden 2009, og kuttene fortsetter etter krav fra kreditorene. Fra 2015 til 2016 ble helsebudsjettet redusert med 135 millioner kroner, et kutt på 9 prosent. Kreditorene krever nå at statsbudsjettet skal gå 3,5 prosent i overskudd i 2018, mot 0,5 prosent overskudd i fjor.

Hva går det an å gjøre med dette? En god del, viser det seg. Det finnes 51 klinikker i Hellas og et tyvetalls bare i Athen. En av klinikkene heter Metropolitan Community Clinic at Hellenico og er den største i landet. Siden oppstarten i 2011 har de tatt imot over 65 000 pasienter, skriver Kjetil Grønvold i en reportasje i Ny Tid.

Dette enorme solidaritetsarbeidet har fått oppmerksomhet i Norge. I 2015 bevilget Fellesforbundets landsmøte 50 000 kroner i støtte til Solidaritet for Alle. Nå følger LO i Oslo, Attac og Manifest opp samarbeidet, og lanserte forrige uke aksjonen «Solidaritet med Hellas». Aksjonen skal støtte helseklinikkene med materiell og medisiner. Initiativet er støttet av en rekke enkeltpersoner og ledere fra fagbevegelse og sivilsamfunn. Du kan bidra med økonomisk støtte på initiativets nettsider.

«Vi vil gi en håndsrekning til folk som bygger sivilsamfunn», sier leder i LO i Oslo Roy Pedersen til FriFagbevegelse.no. Solidaritet for Alle er en paraply for helseklinikkene, men grekerne organiserer selvhjelp innenfor en rekke andre sektorer, som skole, mat og bolig. Nettverket «Uten mellommenn» driver direkte matutsalg mellom bønder og forbrukere. Det gjør at bøndene får en bedre pris for varene sine, samtidig som forbrukerne får rimeligere mat. Det fordyrende mellomleddet er borte. Nettverkene er en fortsettelse av torgokkupasjonene under protestvåren i 2011.

Attac og flere enkeltpersoner tilknyttet Solidaritet med Hellas har vært på en rekke besøk i Hellas de siste to-tre årene. Attac-aktivister har besøkt og intervjuet de ulike nettverkene på fire forskjellige reiser. Journalist Kjetil Grønvold, tilknyttet Nei til EU, har hatt flere reportasjereiser. Attac-aktivist og sosialarbeider Harald Øhrn fra Attac likeså.

Han mener de sosiale relasjonene som solidaritetsnettverket bygger har stor politisk betydning. I første rekke skal grekerne arbeide sammen for å møte fysiske behov, som å spise seg mett og ha god helse. Videre har den psykiske helsen blitt en sentral del av prosjektet. Gjennom sin deltagelse i nettverkene har mange grekere gått fra å være isolerte mennesker rammet av knapphet til å bli innflytelsesrike aktører i utformingen av sin hverdag og sine omgivelser. Som følge av interaksjonen i solidaritetsbevegelsene føler de nå en hensikt med livene sine som de ikke tidligere har opplevd, forteller Øhrn. Han jobber nå med en dokumentarfilm om Solidaritet for Alle.

Men det er ikke bare det personlige og relasjonelle mellom aktivistene som har endret seg. Fordi solidaritetsbevegelsene så åpenbart er en respons på maktpolitiske og økonomiske avgjørelser, er hvert skritt aktivistene tar sammen også politisk. Som så mange av dem understreker: Du kan ikke skille det sosiale og det politiske. Mange som først møter opp for å få helsehjelp blir på klinikkene blir frivillige og deltar i det videre arbeidet.

Det er ikke bare grekere som deltar og får støtte fra nettverkene. Flyktningene i Hellas har blitt en integrert del av prosjektet, og mottar den samme støtten som fastboende grekere.

Deltagelse, kompetansebygging og involvering er altså en sentral del av solidaritetsarbeidet. Derfor vil ikke klinikkene ha rene pengegaver. Innsamlingen fra den norske aksjonen fører altså ikke til en ren pengeoverføring til klinikkene. De vil nemlig at alle som gir gaver skal kjøpe materiell og medisiner selv, og levere det direkte til klinikkene.

«Planen er at noen av oss reiser ned og kjøper medisiner og utstyr som grekerne mener de trenger og så leverer dette til klinikkene», sa Ellen Engelstad fra Manifest til Klassekampen 9. januar i år.

Slik får giverne en annen relasjon til klinikkene. Man blir direkte involvert, både som pasient, helsearbeider og støttespiller. Som Sfyri Evgenia fra en av klinikkene sa i reportasjen i Ny Tid: «Inkludering og fellesskap er også helse. Både vi som behandler og de som blir behandlet har blitt rammet av krisa. Vi forstår smerten hos hverandre. Vi gjør de usynlige synlig. Slik gir vi en stemme til breie befolkningslag. Vi er med å gi håp i en håpløs tid».

For mer informasjon og mulighet til å støtte arbeidet se "Solidaritet med Hellas" sin nettside her.