Ikke-bærekraftig statsgjeld undergraver FNs bærekraftsmål
I dag truer høy statlig gjeld oppnåelsen av bærekraftsmålene ved at staters økonomiske handlingsrom innsnevres. For å sikre at gjeldsbetjening ikke går utover grunnleggende menneskerettigheter og bærekraftig samfunnsutvikling må illegitim og ubetalbar gjeld slettes, og gjeldskriser som oppstår, må løses på en åpen, effektiv, rettferdig og bærekraftig måte.
Den statlige gjelda i verden er rekordhøy, og undergraver nå muligheten til å oppnå FNs bærekraftsmål. Bærekraftig statsgjeld er en forutsetning for langsiktig utvikling, men er i dag noe få land har. Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) er gjelden til 60 % av verdens fattigste land faretruende høy. Det samme mener de gjelder 30% av alle mellominntektsland.
Tall fra den globale gjeldsbevegelsen tegner et enda mer dramatisk bilde: Ifølge tyske Erlassjahr har hele 135 lav- og mellominntektsland kritisk høy gjeld – det vil si rundt 70% av verdens land. Britiske Debt Justice peker på at gjelden i utviklingsland økt med 120% mellom 2010 og 2021 og understreker at stater ikke har brukt mer penger på å betale utenlandsgjeld på to tiår. Gjeldsproblemene verden står overfor er globale i utstrekning, og strukturelle av natur.
Pandemi, økt inflasjon og mat-, energi-og levekostnadskrisen som ble utløst av krigen i Ukraina, gjør det stadig vanskeligere for stater å betjene gjelda. For land som Zambia, Sri Lanka, Zimbabwe og Libanon, er det blitt umulig. De internasjonale systemene vi har for håndtere gjeldskriser er mangelfulle. Vi trenger løsninger som svarer til problemet.
Historisk lærdom
Det er ikke første gang verden står overfor store gjeldsproblemer og heller ikke første gang verdenssamfunnet har forsøkt å håndtere dem. Til tross for flere forsøk har man ikke klart å etablere et helhetlig system som bidrar til å løse gjeldskriser på en åpen, effektiv og rettferdig måte. At statlige gjeldskriser er et tilbakevendende problem, viser at man heller ikke har lyktes i å enes om et system som holder statlig gjeld på et bærekraftig nivå.
Tidligere forsøk på ta tak i gjeldsproblemene kan deles inn i tre historiske perioder: (1) innsatsen for å slette Tysklands gjeld etter andre verdenskrig, (2) økonomiske kriser etter 1970-tallet, som for en rekke lavinntektsland endte i storstilt gjeldsslette på slutten av 1990-tallet og tidlig 2000-tallet, og (3) tiltak etter finanskrisen og pandemien. De tre historiske periodene og krisene som utspilte seg var ulike, men vi kan likevel se likhetstrekk i responsen og løsningsforslagene. Dette kan oppsummeres i tre lærdommer:
Lærdom 1: Slette nok, tidlig nok
Med Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld i 1953 ble rundt halvparten av Tysklands gjeld etter første og andre verdenskrig slettet. Denne gjeldsreduksjonen muliggjorde landets raske vekst i tiårene som fulgte. Noen av suksessfaktorene var at gjeldssletten var svært omfattende og at prosessen inkluderte en bred gruppe utlånere. Dessverre skapte ikke avtalen en presedens for hvordan verdenssamfunnet har imøtekommet statlige gjeldsproblemer i ettertiden.
Et gjennomgående mønster er nemlig at utlånere går fra å først forsøke å løse gjeldsproblemene med å tilby mer penger, til midlertidige løsninger som betalingsutsettelser, for så til slutt anerkjenne behovet for reell gjeldsreduksjon. Dette mønsteret gjør at gjeldskrisene dras ut i tid, og skaper mye unødvendig lidelse.
Eksempler på dette:
- Da Parisklubben, en gruppe av vestlige kreditorland, ble etablert i 1956 ga den sjeldent gjeldsslette. Den ga betalingsutsettelser til land i krise. Det førte imidlertid til at lands gjeldsproblemer ikke ble løst etter én forhandlingsrunde – det tok i gjennomsnitt fire forhandlingsrunder før et lands gjeldsbyrde ble redusert til et bærekraftig nivå i perioden 1970-1989.
- Da Mexico misligholdt gjelden sin i 1982 og flere latinamerikanske land fulgte i årene som kom, prøvde den amerikanske regjeringen å få bukt med problemet. Først med Baker-planen i 1985. Baker-planen mislyktes fordi den antok at land kom til å vokse seg ut av gjeldsproblemene og derfor ikke ga gjeldsslette. Først med Brady-planen i 1989 ble en del av gjelden til de 17 deltagerlandene slettet, noe som faktisk utgjorde en reell endring i situasjonen for de gjeldstyngede landene.
Stadige reforhandlingsrunder uten store kutt skiller de mislykkede forsøkene fra de vellykkede – de som sletter mye nok gjeld, raskt nok. Jo lenger tid det tar før omfattende gjeldsslette gis, jo dyrere blir prosessene. Både i kroner og øre, og i menneskelig lidelse.
I stedet for å utvise samme blinde optimisme som i eksemplene over, krever dagens situasjon at man lærer av historien og bryter med mønsteret av å tilby for lite hjelp, for sent.
Lærdom 2: Ansvarlig utlån og låneopptak
Det var knyttet stor optimisme til fremtiden da mange utviklingsland fikk slettet gjelden sin gjennom gjeldssletteinitativene Heavily Indebted Poor Countries (HIPC) i 1996 og Multilateral Debt Relief Initiative (MDRI) i 2005. Store deler av den bilaterale gjelda og all den multilaterale gjelda til deltakerlandene ble etter lang ventetid slettet, og gjeldssletten frigjorde sårt tiltrengte milder til tusenårsmålene.
I kjølvannet av disse prosessene stod Norge i bresjen for at også bilateral gjeld definert som illegitim ble slettet. Illegitim gjeld er gjeld fra prosjekter hvor penger har blitt lånt ut til udemokratiske regimer, til undertrykkende formål eller når utlånere visste eller burde ha visst at lånene ikke ville komme befolkningen til gode. Med andre ord, lån som aldri burde vært gitt eller tatt opp. Norske myndigheter slettet blant annet skipseksportgjelda og begrunnet det med kreditors medansvar.
I dag finnes det ingen internasjonalt allment anerkjent definisjon på illegitim gjeld, og det finnes heller ingen mekanismer som kan vurdere legitimiteten til et lån. Det har derimot blitt utarbeidet flere forslag til retningslinjer. Blant annet lanserte FN prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak i 2012. Dessverre er alle retningslinjer som finnes ikke-bindende.
Når vi nå i 2022 står midt i en ny global gjeldskrise, er det en dyrekjøpt lærdom at stortstilt gjeldsslette på 90- og 2000-tallet burde blitt fulgt opp med et bindende regelverk for ansvarlig utlån og låneopptak.
Lærdom 3: Ikke undergrave demokratiet
Et fellestrekk for tidligere avtaler om restrukturering og sletting av gjeld er kondisjonaliteter - betingelser i avtalene. Særlig har Verdensbanken og IMF fått mye kritikk for sine kondisjonaliteter, både i utlån og når gjeld har blitt slettet.
Fra 70- og 80-tallet begynte Verdensbanken og IMF å kreve at utviklingsland som trengte kriselån måtte endre sin økonomiske politikk. De såkalte strukturtilpasningsprogrammene innebar som regel at land måtte privatisere offentlige tjenester, liberalisere økonomien og redusere statens rolle. I praksis kunne dette bety at staten måtte innføre skolepenger eller betaling for helsetjenester, som gikk hardest utover de fattigste som ikke kunne betale. Varianter av dette ble også videreført i avtalene om gjeldsslette på 90- og 2000-tallet.
Disse betingelsene skapte store protester verden over, og gjør det fremdeles i dag. Institusjonene ser nå ut til å ta en viss selvkritikk for stukturtilpasningsprogrammer som ikke fungerte etter sin hensikt (å løse de vedvarende gjeldsproblemene). Likevel viser en rapport fra 2018 at antallet kondisjonaliteter per lån, altså betingelser, har økt på 2010-tallet. Kondisjonaliteter innskrenker lands økonomiske og politiske handlingsrom, og undergraver lands demokrati.
Den internasjonale gjeldsarkitekturen preges av svært skjeve maktforhold. Utlånerne sitter med makten, både i Parisklubben, G20, IMF og Verdensbanken. For å utligne dette burde utviklingsland få mer makt i IMF og Verdensbanken, og avtaler om gjeldsslette bør forhandles frem av en uavhengig tredjepart. I tillegg må nye systemer og mekanismer for å forhindre og løse gjeldskriser ligge under et inkluderende fora, som FN.
Løsninger på dagens gjeldskriser, og fremtidige låneavtaler, må ikke undergrave demokratiet.
- Les mer om det historiske bakteppet og hva man kan lære om tidligere gjeldssletteinitiativer i Kirkens Nødhjelp sin rapport fra oktober 2022 -
Sammenhengen mellom gjeldskriser og bærekraftsmålene
Når land har store gjeldsbyrder, har de sjeldent økonomisk kapasitet til å investere i det som trengs for å nå FNs bærekraftsmål: utdanning, helsevesen, kutt av klimagassutslipp og å tilpasse seg klimaendringene. Gjeldsbetjening prioriteres ofte før alt annet. Det er et enormt globalt problem, og bidrar til mye menneskelig lidelse.
Gjeldskriser bidrar også til å øke konfliktnivået internt i samfunnet, og til å bryte ned tilliten mellom politikere og innbyggere. Dette gjør det vanskeligere å samarbeide for å nå bærekraftsmålene. Flere studier peker på sammenhengen mellom kutt- og sparepolitikk og økt sosial uro. På denne måten forsterker dagens gjeldsproblemer den negative utviklingstendensen globalt: økt ulikhet, økt polarisering og demokratisk forvitring.
At gjeldsproblemer kommer i veien for langsiktig utvikling er ingen ny utfordring. Gjennom HIPC fikk mange utviklingsland gjeldsslette rundt årtusenskiftet, men verdens ledere innså fort at FNs tusenårsmål fortsatt var urealistiske å nå dersom landene ikke fikk ytterligere gjeldsslette. I 2005 vedtok de derfor å slette all gjeld til multilaterale finansinstitusjoner. Denne sletten var helt nødvendig for at utviklingslandene skulle få økonomisk vekst og bli i stand til å bekjempe fattigdom og å forbedre utdanningssystemet og helsevesenet. Gjeldssletten bidro til oppnåelsen av flere av tusenårsmålene.
Verdens ledere må innse det de innså på tidlig 2000-tallet: at høy gjeld hindrer stater i å prioritere det som er viktigst. Hvis vi skal ha noen sjanse til å nå bærekraftsmålene innen 2030, må den globale gjeldskrisen tas på alvor. Gjør man ikke det, tar man heller ikke bærekraftsmålene på alvor.
Bærekraftsmål 2, å utrydde sult, kan ikke nås uten å sikre bærekraftig gjeld. Sultkatastrofen på Afrikas horn er et eksempel på det. I sommer har Somalia, Etiopia og Kenya opplevd den verste tørken på 40 år. I tillegg har regionen vært avhengig av import av korn fra Russland og Ukraina, som stoppet opp da krigen brøt ut. Økende priser på mat og gjødsel har gjort situasjonen enda verre. Resultatet er at hungersnød truer. 37 millioner opplever akutt matmangel, og mange hundre tusen barn er underernærte. Humanitær leder for Redd Barna i Storbritannia Gareth Owen sier vi vet hvordan man forhindrer sultkatastrofer – det er bare ikke nok penger til det. De kriserammede landene har enorme gjeldsbyrder. Å gjøre noe med gjeldsbyrdene vil redde mange menneskeliv. Somalia får gjeldsslette gjennom HIPC neste år, og Etiopia er i prosessen av å reforhandle gjelden sin under G20s rammeverk Common Framework. At disse landene får hjelp er bra, men HIPC er en éngangsløsning og Common Framework har så langt (etter halvannet år) ikke slettet en eneste krone. Den norske regjeringen har matsikkerhet som en viktig prioritering i utviklingspolitikken. Hvis man skal sikre matsikkerhet og utrydde sult, må man gå inn for bærekraftige løsninger på staters gjeldsproblemer.
Situasjonen i Pakistan viser at heller ikke bærekraftsmål 13, å stanse klimaendringene, er oppnåelig uten bærekraftige gjeldsbyrder. Allerede før flommen, som rammet landet i slutten av august, var Pakistan på randen av gjeldskrise. I 2020 unngikk landet så vidt gjeldskrise fordi G20 organiserte betalingsutsettelse, men i år må staten betale 12,5 milliarder dollar til utlånerne sine. Selv om Pakistan nå har fått et nytt lån fra IMF og nødhjelp fra flere land, gjør det ikke den kritiske gjeldssituasjonen merkbart bedre. Det blir den heller ikke med det første: Neste år må Pakistan betale tilbake over 20 milliarder dollar, samtidig som landet vil etter planen begynne å betale gjelden som ble utsatt under pandemien. Dette gjør at klimatiltak må nedprioriteres. I Pakistans statsbudsjett for 2022 ble klimabudsjettet kuttet med en tredel sammenlignet med i fjor.
Et tredje eksempel er bærekraftsmål 5, likestilling mellom kjønnene. I likhet med andre økonomiske kriser, forsterker gjeldskriser allerede-eksisterende ulikhet i samfunn – inkludert ulikhet mellom kjønn. Dette skjer blant annet på grunn av kutt- og sparepolitikken land i gjeldskrise ser seg nødt til å innføre, enten for å utløse et kriselån fra IMF eller for å blidgjøre utenlandske investorer. Kvinner treffes disproporsjonalt av budsjettkutt fordi flere kvinner enn menn er ansatt i staten, og på grunn av deres rolle i arbeidsdelingen. I utgangspunktet jobber kvinner mer ubetalt enn menn. Velferdskutt forsterker dette og fører til at kvinner jobber mer, både betalt og ubetalt. Pandemien, og økonomiske krisene som fulgte, har allerede kostet flere tiår med fremgang for kvinners rettigheter.
Politiske krav
Med dagens gjeldsarkitetur ligger forholdene til rette for akkumulasjonen av ikke-bærekraftig statsgjeld. Med mangelfulle reguleringer finnes få bremser som settes på når land er i ferd med å pådra seg mer gjeld enn de kan betjene over tid. Dagens globale gjeldskrise understreker behovet for å lære av historien: Det både nytter og er nødvendig å slette gjeld for å nå andre mål i utviklingspolitikken, og det er nødvendig å etablere systemer for ansvarlig lånepraksis.
Et system for å løse krisene som oppstår: En gjeldshåndteringsmekanisme
Gjeld er, i all enkelthet, en kontrakt. Mislighold er brudd på det man ble enige om, og løsningen er å reforhandle avtalen. Et helhetlig system for å løse gjeldskriser må derfor være et som gjør forhandlingsprosessen mulig, enklere og forutsigbar. Målet med en gjeldshåndteringsmekansime er å sikre alle land bærekraftige gjeldsbyrder.
Dagens forsøk på å få til dette er G20s rammeverk, kjent som Common Framework (CF). Avtalen binder bare bilaterale utlånere, åpner i liten grad opp for gjeldsslette – det er forbeholdt de mest “ekstreme” tilfellene – og beregner nødvendige tiltak for å gjenopprette gjeldsbærekraft ut fra IMF/Verdensbankens analyser og hva utlånerne mener er ‘rimelig’. I tillegg kan bare en viss gruppe land benytte seg av systemet. Med unntak av å ha inkludert Kina, er det få (om noen) utfordringer som er løst gjennom etableringen av CF.
I 2019 la den globale gjeldsbevegelsen frem ti prinsipper for fremtidige systemer for håndtering av statlige gjeldskriser. Disse er fortsatt relevante. Å vurdere CF opp mot prinsippene synliggjør systemets svakheter, inkludert hva man kan gjøre noe med, men også hva et system underlagt et kreditordominert forum som G20 nødvendigvis ikke får til.
Strekker CF til? | |||
PRINSIPP | Ja | Nei | Kan det? |
1. Underlagt en uavhengig part | x | Nei | |
2. Låntaker kan initiere, også før mislighold. | Uklart | CF legger opp til at låntaker skal initiere, uten å spesifisere om dette kan skje før mislighold. Å søke om å reforhandle gjeld kan ha negative effekter på et lands kredittvurdering. Derfor gjør land det sjeldent før det er helt krise, det vil si mislighold. Ved å etablere mekanismer som støtter låntaker gjennom forhandlingene, kan man gjøre det praktisk mulig å søke hjelp før mislighold. Reforhandlinger som skjer tidlig har større sjans på å skape bærekraftige gjeldsbyrder. | |
3. Automatisk moratorium | x | CF var en videreføring av G20 system for betalingsutsettelse Debt Service Suspension Initiative (DSSI), etablert i mars 2020 og avviklet ved utgangen av 2021. Det er ingenting i veien for at man under CF kan etablere et automatisk moratorium. Mangelen på det handler om politisk vilje. For at et moratorium skal få ønsket effekt (støtte låntakerlandet mens forhandlingene pågår) er det viktig at det dekker alle krav og alle type utlånere. Det gjorde ikke DSSI. Et delvis moratorium vil i praksis ikke gi landene større økonomisk handlingsrom, men frigjøre midler til å fortsette betalinger til ikke-deltakende kreditorer. | |
4. Helhetlig håndtering av all utestående gjeld, i en prosess | x | CF er en avtale som kun binder bilaterale utlånere, med mål om å inkludere private og multilaterale gjennom likebehandlingsprinsippet. Det innebærer at låntakerlandet skal oppsøke sine øvrige utlånerne og sikre like gode avtalene som den de bilaterale går med på. CF spesifiserer ikke hvordan låntakerlandet skal få til dette. Det gis ingen nye verktøy som landet kan bruke i forhandlinger med sine kreditorer. Til tross for at det er stor oppmerksomhet rundt dette problemet, er det lite politisk vilje til å innføre endringer som kan løse det. Det er derfor vanskelig å se at CF skal gi en helhetlig håndtering av all utestående gjeld. | |
5. Inkludere alle berørte parter, både utlånere og låntaker, men også individer/organisasjoner på vegne av befolkningen | x | At CF er underlagt en udemokratisk arena, utelukker ikke at man kunne inkludert alle berørte parter. Det er likevel usannsynlig at dette skjer, da det ikke er en del av debatten mellom sentrale beslutningstakere omkring rammeverket. | |
6. Uavhengig bærekraftsanalyse og vurdering av utestående krav | x | Dette prinsippet handler om behovet for å vurdere en gjelds legitimitet som del av en reforhandlingsprosess, så vel som at gjeldsbærekraftsanalyser må utføres av en uavhengig part.Det er ikke noe CF legger opp til. I ett og alt er avtalen i større grad fokusert på å sikre rettferdig ansvarsfordeling mellom ulike bilaterale kreditorer, enn mellom kreditorene og låntakerlandet. | |
7. Forståelse av gjeldsbærekraft som gir forrang til befolkningens behov | x | Det er ingenting i veien for at G20 kan endre forståelsen av gjeldsbærekraft som ligger til grunn for CF, men det er lite sannsynlig at det skjer – det er ikke en del av debatten mellom sentrale beslutningstakere. | |
8. Respekterer internasjonale menneskerettigheter og oppfyllelsen av ‘international development commitments’ | x | Ligner på punktet over. CF kan forbedres om G20 endrer hvordan gjeldsbærekraft defineres/forstås. | |
9. Åpenhet, om både forhandlingsprosessen og utfallet | x | Det står i avtalen at forhandlinger under CF skal skje på en åpen og transparent måte, men dette har ikke vært tilfellet for noen av landene så langt. Det er ikke noe i veien for at G-20 landene kan innføre økt åpenhet om forhandlingsprosessen og utfallet, om de ønsket det. | |
10. Makt til å håndheve beslutningene sine | - | - | Dette prinsippet følger av første prinsipp om opprettelsen av et uavhengig organ, og handler om at det må finnes lover som underbygger organets autoritet. Siden CF ikke er et uavhengig organ, går det ikke ann å vurdere rammeverket opp mot dette tiende prinsippet. |
Oppsummert er en del man kan gjøre for å forbedre CF, finnes det politisk vilje til det. På kort sikt vil disse potensielle endringene være positive for land som er i krise i dag. Samtidig vil det underliggende problemet om at makten i forhandlingene ligger hos utlåner vedvare. Dette kan endres dersom CF, med forbedringer, hadde blitt underlagt en uavhengig part, som FN.
Bærekraftsanalyser
Det finnes i dag verken enighet om når en stat er i gjeldskrise eller om hva som kan regnes som bærekraftig statsgjeld. I dag er det Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbankens analyser av gjeldsbærekraft som brukes hyppigst. De mener at et lands gjeld er bærekraftig så lenge myndighetene kan betjene den uten betydelig økonomisk hjelp eller mislighold.
En slik minimalistisk definisjon er problematisk fordi den gir grønt lys til gjeldsbyrder som går på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter og bærekraftig samfunnsutvikling. Måten IMF og Verdensbanken definerer gjeldsbærekraft bidrar på denne måten til å undergrave staters evne til å overholde deres menneskerettslige forpliktelser. Forpliktelsen til å ivareta befolkningens grunnleggende behov og menneskerettigheter må komme før gjeldsbetjening, slik FNs uavhengige ekspert på gjeld og menneskerettigheter understreket i fjor. Mens stater har en forpliktelse til å oppfylle menneskerettighetene, har internasjonale finansinstitusjoner et ansvar for å ikke undergrave staters evne til å gjøre det. Det snevre handlingsrommet IMF og Verdensbankens gjeldsbærekraftsanalyser er med å skape for stater i krise, bryter med dette ansvaret.
Heller enn IMF og Verdensbankens minimalistiske forståelse, må analyser av gjeldsbærekraft bygge på realistiske forventninger om hvor stor gjeld en stat kan betjene. Analysene må inkludere et bredt spekter av økonomiske, sosiale og klima- og miljømessige forhold. En bærekraftig gjeldsbyrde kan ikke være høyere enn at land har økonomisk handlingsrom til å kunne tilby befolkningen adekvate velferdstilbud, også om finansielle kriser skulle oppstå. Gjeldsbærekraftanalyser må derfor ta hensyn til finansiering av bærekraftsmålene og staters evne til å sikre grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg bør analysene utføres av en uavhengig part, noe verken IMF eller Verdensbanken som utlåner er.
Ansvarlighet og åpenhet
For å sikre alle land bærekraftige gjeldsbyrder nytter det ikke å kun slette gjeld i dag; man må sørge for at utlån skjer på en ansvarlig måte og i et ansvarlig tempo. Å bli enige om hva ansvarlig långivning og låneopptak egentlig innebærer, er et viktig sted å begynne. Det finnes i dag ulike rammeverk som er ment å definere hva ansvarlighet kan sies å være, men disse er fragmenterte og mangelfulle.
En FN-ledet prosess for å syntetisere eksisterende retningslinjer til en beste-praksis for aktsomhet i långivning og låneopptak er nødvendig. Det trengs globale, omforente prinsipper som omfatter alle former for statlig gjeld, fra både bilaterale, multilaterale og private långivere.
Et annet steg i riktig retning ville vært å inkludere uansvarlig långiving og låneopptak i FNs konvensjon mot korrupsjon (UNCAC). Dette kan gjøres ved å inkludere en ny artikkel i UNCAC som eksplisitt nevner korrupsjon og uansvarlighet i utlån, låneopptak og restrukturering av gjeld. En slik artikkel må dekke alle typer gjeld og andre relaterte transaksjoner, samt restrukturering. En slik ny artikkel i UNCAC vil kunne forhindre korrupsjon knyttet til utlån og låneopptak fordi uansvarlige lånekontrakter ikke vil kunne håndheves og partene risikere straff.
En slik endring i UNCAC vil stå spesielt sterkt kombinert med økt åpenhet. I dag er det et stort problem at det er lite åpenhet omkring hvilke lån som gis, til hvilke parter, med hvilke betingelser knyttet til seg. Dette bør publiseres i et åpent tilgjengelig, offentlig register.
Oppsummering
Det er 8 år igjen til bærekraftsmålene skal være oppfylt. Det er ingen vei dit utenom å også løse staters gjeldsproblemer. Systemene vi har i dag står ikke i stil til utfordringene vi ser. Vi trenger derfor nye løsninger som kan løse gjeldskriser på en åpen, effektiv og rettferdig måte.
Norge bør ta en proaktiv og konstruktiv lederrolle i dette arbeidet i internasjonale fora, ved å jobbe for:
- Gjeldshåndteringsmekanisme - et helhetlig system for å løse gjeldskriser som gjør forhandlingsprosessen mulig, enklere og forutsigbar. En gjeldshåndteringsmekansime skal sikre alle land bærekraftige gjeldsbyrder og må ligge under et demokratisk og representativt organ, som FN.
- Realistiske bærekraftsanalyser - analyser av et lands gjeldsbærekraft må ta hensyn til finansiering av bærekraftsmålene og staters evne til å sikre grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg bør analysene utføres av en uavhengig part.
- Ansvarlig utlån og låneopptak - globale, omforente prinsipper for hva som er ansvarlig utlån og låneopptak. Disse må omfatte alle former for statlig gjeld, fra både bilaterale, multilaterale og private långivere. Prinsippene kan tas i bruk ved å inkludere uansvarlig långiving og låneopptak i FNs konvensjon mot korrupsjon (UNCAC).
- Åpenhet - Låneavtaler og betingelsene knyttet til disse må publiseres i et åpent tilgjengelig, offentlig register.