Kondisjonaliteter og arbeiderrettigheter
IMF og Verdensbanken har i en årrekke krevd at land skal gjennomføre reform av lover og regler som regulerer vilkårene i arbeidslivet for at de skal få lån eller gjeldsslette for å komme seg ut av økonomiske kriser. De internasjonale finansinstitusjonene stiller ofte betingelser om svakere regulering av arbeidsmarkedet, kutt i offentlig sektor, lønnskutt og kutt i velferdsgoder før landene får tilgang til økonomisk støtte. Resultatet av disse endringene er ofte svakere beskyttelse av den enkelte arbeiders rettigheter og en svekkelse av den kollektive forhandlingsretten.
Kondisjonaliteter
Helt siden opprettelsen av de internasjonale finansinstitusjonene i 1944 har IMF og Verdensbanken praktisert betinget utlån. Det vil si at mottakerland for å få økonomisk støtte er nødt til å oppfylle visse betingelser, noe som i praksis har innebåret å implementere en rekke strukturelle reformer. Denne typen betingelser kalles kondisjonaliteter, og implementeringen av disse avgjør utbetalingene av økonomisk støtte fra internasjonale finansinstitusjoner og utviklingsbanker.
Dette har vært en kontroversiell del av finansinstitusjonenes utlånspraksis i en årrekke. Det var likevel utover 1980-tallet at kritikken mot finansinstitusjonenes kondisjonaliteter virkelig tiltok, etter at disse ble utvidet til såkalte strukturelle kondisjonaliteter – betingelser knyttet til makroøkonomisk politikk. Strukturtilpasningsprogrammene IMF på denne tiden begynte å pålegge andre land krevde blant annet privatisering av statseide selskaper, handelsliberalisering, økonomisk deregulering, og ble etter hvert utvidet til å dekke områder som sosialpolitikk, arbeidsmarkedsreformer og styresett.
En gjennomgang av IMFs kondisjonaliteter viser at finansinstitusjonen i perioden 1985-2014 hadde kommet med 55,465 betingelser fordelt på 131 land1. Dette er illustrert i figur 1.
Figur 1: Antall kondisjonaliteter fordelt på land, 1985-2014.
Kilde: Ketikelenis, Stubbs og King (2016).
Utover 80- og 90-tallet ble disse kondisjonalitetene utsatt for sterk kritikk, både for at de dekket for mange politikkområder, og fordi den økonomiske politikken som ble tvunget igjennom var svært omdiskutert. Mange mente også at det var det var et demokratisk problem at de internasjonale institusjonene på denne måten kunne tvinge igjennom en viss type politikk i en rekke land. Som et svar på denne kritikken begynte finansinstitusjonene mot slutten av 90-tallet arbeidet med å sørge for mer såkalt «strømlinjeformede» betingelser. Denne prosessen skulle – ifølge IMF – gi låntakerland større rom til politiske forskjeller så lenge man klarte å tilfredsstille en minstestandard. Strategiene skulle også utformes i samarbeid mellom finansinstitusjonene og låntakerlandene.
Svekkede arbeiderrettigheter
Arbeidslivspolitikk er ett av områdene de internasjonale finansinstitusjonene etter hvert knyttet kondisjonaliteter til. Dette var særlig fremtredende fra begynnelsen av 1990-tallet og utover 2000-tallet, men slike kondisjonaliteter har også vært vanlig de siste årene. Hele 89 land implementerte arbeidsmarkedsreformer mellom 2010 og 2015, og over halvparten av disse ble implementert i utviklingsland2. Figur 2 viser utviklingen i antall kondisjonaliteter tilknyttet ulike politikkområder, inkludert arbeidsliv, i perioden 1985-2014.
Figur 2: Politikkområder det er knyttet kondisjonaliteter til i IMF-programmene.
Kilde: Ketikelenis, Stubbs og King (2016).
Reformene av arbeidsmarkedet som finansinstitusjonene har presset frem har ofte innebåret svært store endringer av nasjonal arbeidsrett, og har svekket beskyttelsen av rettighetene til den enkelte arbeidstaker. I tillegg har muligheten for fagforeninger til å beskytte arbeidere gjennom forhandling av kollektive avtaler ofte blitt svekket gjennom implementeringen av disse reformene3. De internasjonale finansinstitusjonene fremholder at et «fleksibelt arbeidsmarked» vil sørge for økonomisk vekst4, og at det er dette som er grunnen til at det stilles betingelser knyttet til reform av arbeidsmarkedet. Resultatet av kondisjonalitetene er like fullt svekkede arbeiderrettigheter og beskjedne tall når det gjelder økonomisk utvikling. FNs ekspert på gjeld og menneskerettigheter hevder i en rapport til FNs menneskerettighetsråd at reformene i en rekke tilfeller har ført til brudd på menneskerettigheter og internasjonale arbeiderrettigheter5.
En gjennomgang av lånedokumenter mellom IMF og Verdensbanken og 26 låntakerland, foretatt av Lloyd og Weissman, viser at institusjonene stiller en rekke betingelser som til sammen undergraver og svekker arbeiderrettigheter og levestandarden for millioner av arbeidere6. Disse betingelser omhandler blant annet deregulering av arbeidsmarkedet (inkludert frihet til å si opp arbeidstakere ettersom det måtte passe), nedskjæringer i offentlig sektor, privatisering av statseide selskaper (ofte med oppsigelse av en rekke arbeidstakere som følge), lønnskutt, reduksjon i minstelønn, frys i lønninger, kutt i arbeidsrelaterte velferdsgoder, kutt i pensjon og svekkelse av den kollektive forhandlingsretten. Til sammen fører disse kondisjonalitetene til sterkt svekkede rettigheter for arbeidere, og de undergraver måten land regulerer arbeidslivet på.
En studie fra 2015 viser en klar negativ sammenheng mellom IMFs strukturtilpasningsprogram og arbeiderrettigheter7. Det vil si at jo lenger et land har vært omfattet av tilpasningsprogram i regi av IMF, jo svakere blir arbeiderrettighetene i landet. Et land som har vært omfattet av IMF-programmer i 15 år vil oppleve en svekkelse på en indeks som måler arbeiderrettigheter på rundt 13 prosent, som vist i figur 3.
Figur 3: Effekten av IMF-programmer på arbeiderrettigheter.
Kilde: Blanton, Blanton og Peksen (2015).
SLUG er bekymret over utviklingen
SLUG har lenge jobbet for at de internasjonale finansinstitusjonene ikke skal stille krav om politiske eller økonomiske tilpasninger i forbindelse med gjeldsslette eller utlån, utover at prinsipper som åpenhet og respekt for menneskerettighetene selvsagt må ligge til grunn. Selv om både IMF og Verdensbanken har endret retorikk rundt kondisjonaliteter, og hevder å ha beveget seg bort fra strenge betingelser og over til felles utforming av strategi sammen med mottakerland, viser flere studier at kondisjonaliteter fortsatt er innlemmet i lån fra både IMF og Verdensbanken, bare på en mer skjult måte enn før8.
FNs ekspert på gjeld og menneskerettigheter foreslår i en rapport til FNs menneskerettighetsråd at det stilles strenge krav både til at eventuelle reformer må evalueres i lys av menneskerettighetene og arbeiderrettigheter før de implementeres, at finansinstitusjonene må forplikte seg til å respektere arbeiderrettigheter i sine låneavtaler, og at disse institusjonene må utvikle mekanismer for å håndtere påstander om brudd på arbeiderrettigheter i reformprogrammene og prosjektene de finansierer9.
SLUG er bekymret for utviklingen der kondisjonaliteter undergraver grunnleggende rettigheter, og er svært kritiske til strukturelle kondisjonaliteter på grunn av den manglende demokratiske forankringen av politikken som tvinges på mottakerland. Det er viktig at de internasjonale finansinstitusjonene bidrar med økonomisk støtte på en måte som ikke undergraver eller svekker arbeiderrettigheter, men som hjelper land ut av vanskelige økonomiske situasjoner på en måte som er i overenskomst med menneskerettighetene og andre forpliktelser statene har påtatt seg.
Referanser
[1] Kentikelenis, A. E., Stubbs, T. H. and King, L. P. 2016. “IMF conditionality and development policy space, 1985-2014”, Review of International Political Economy23(4), pp. 543-582.
[2] United Nations. 2016. Report of the Independent Expert on the effects of foreign debt and other related international financial obligations of States on the full enjoyment of human rights, particularly economic, social and cultural rights (A/HRC/34/57). Geneva: Human Rights Council.
[3] Blanton, R. G., Blanton, S. L. and Peksen, D. 2015. “The Impact of IMF and World Bank Programs on Labor Rights”, Political Research Quarterly 68(2), pp. 324-336.
[4] United Nations. 2016. Report of the Independent Expert on the effects of foreign debt and other related international financial obligations of States on the full enjoyment of human rights, particularly economic, social and cultural rights (A/HRC/34/57). Geneva: Human Rights Council.
[5] ibid.
[6] Lloyd, V. and Weissman, R. 2002. “How International Monetary Fund and World Bank Policies Undermine Labor Power and Rights”, International Journal of Health Services 32(3), pp. 433-442.
[7] Blanton, R. G., Blanton, S. L. and Peksen, D. 2015. “The Impact of IMF and World Bank Programs on Labor Rights”, Political Research Quarterly 68(2), pp. 324-336.
[8] Kentikelenis, A. E., Stubbs, T. H. and King, L. P. 2016. “IMF conditionality and development policy space, 1985-2014”, Review of International Political Economy23(4), pp. 543-582.
[9] United Nations. 2016. Report of the Independent Expert on the effects of foreign debt and other related international financial obligations of States on the full enjoyment of human rights, particularly economic, social and cultural rights (A/HRC/34/57). Geneva: Human Rights Council.