Klimafinansiering

Klimakrisa rammer mennesker i det globale Sør hardest til tross for at den i stor grad ble skapt av forurensing i Nord. FN har gjennom UNFCCC stilt seg bak prinsippet om at forurenser betaler, noe som innebærer at forurenseren, nemlig land i Nord, skal få den største regningen. Under klimaforhandlingene er det blitt vedtatt et mål om at rike, industrialiserte land skal bidra med USD 300 milliarder hvert år frem til 2030 i klimafinansiering til utviklingsland. Dessverre er til nå rundt 70% prosent av klimafinansiering gitt i forma av lån, investeringer og garantier og ikke gavebistand.

At klimafinansering kommer i form av lån, og ikke tilskudd/bistand, bryter med rike lands ansvar i klimakrisen og bidrar til å øke lands gjeldsbyrder, som igjen fører til nye gjeldskriser. Land i gjeldskrise vil måtte nedprioritere klimatiltak. Lav- og mellominntektsland bruker i snitt fem ganger så mye ressurser på tilbakebetaling av lån som klimatiltak.

Norge forpliktet seg i 2009 til å støtte Verdensbankens klimainvesteringsfond (Strategic Climate Fund) med 50 millioner dollar, og har dermed også fått en plass i fondets styre. Dette fondet ble opprettet av Verdensbanken for at land som ikke har råd til å gjennomføre klimatiltak skal få støtte til dette, blant annet gjennom lån. Tanken om å gi lån til fattige land som ønsker å sette i gang tiltak for å tilpasse seg klimaendringene står i klar motsetning til den vanlige tankegangen i FNs klimaforhandlinger om at tilpasningstiltak først og fremst skal finansieres av rike land som erstatning for de klimaødeleggelsene den rike verden har påført den fattige.

Klimakrisa er en av vår tids største utfordringer. Det er nå behov for å gjennomføre store tiltak for å redusere fremtidige utslipp, tilpasse seg de klimaendringene som vil kunne oppstå, samt betale for tap og skade som allerede inntruffet. Kostnadene dette innebærer er svært høye og ikke alle land har mulighet til å betale for disse tiltakene. Svært mange av landene som identifiseres som de mest sårbare for klimaendringene, er i dag også i alvorlige gjeldskriser.

Land som ikke allerede er i gjeldskrise, men har høy gjeldsbyrde, risikerer å få ikke-bærekraftige gjeldsbyrder dersom de må ta opp lån for å gjøre investeringer og tiltak. Dette problemet er særlig forverret av forhold som koronakrisen og økte renter, som har gjort den globale gjeldssituasjonen prekær. Et resultat av dette kan være at stater ikke får tilgang på lån eller at de takker nei, fordi de ikke kan sette landets økonomi i fare. Konsekvensen av dette vil være at de ikke kan gjennomføre utslippskutt eller tilpasningstiltak, og dermed risikerer man at klimamålene ikke nås globalt.

Kostnaden på lån og kapital er høyere for klimasårbare stater, fordi risikoen er større, noe som bidrar til å øke gjeldsbyrdene deres. Det er derfor svært viktig at klimafinansiering kommer i form av bistand til de mest sårbare landene. Lån kan være en nødvendighet for at man skal få nok klimafinansiering på plass. Det er da svært viktig at det gjøres gjeldsbærekraftsanalyser i forkant av utstedelse og at det utvises ansvarlighet ved långivning og lånopptak. Det er ikke et enkelt skille mellom lavinntektsland som trenger bistand og mellominntektsland som kan tåle mer lån sett opp mot klimakrisa – mange av de mest sårbare statene for klimakrisen er mellominntektsland.

I tillegg er det helt nødvendig at vi får på plass et åpent, gjennomsiktig og harmonisert system for rapportering av klimafinansieringen, slik at man vet akkurat hvor mye lån og bistand som blir gitt og eventuelt betingelsene på lånene. Dette vil gjøre det lettere å sikre statlig gjeldsbærekraft.

Skal vi løse klimautfordringene er det svært viktig at vi unngår at metodene våre fører til nye problemer, både økonomiske og miljømessige. Debt Justice Norge mener at UNFCCCs prinsipp om at forurenser betaler må ligge til grunn for finansieringen av klimatiltak. DJN krever at finansiering av klimatilpasning ikke skal legge en ytterlig gjeldsbyrde på utviklingsland. FN skal være hovedaktør i finansiering av klimatilpasning og de internasjonale finansinstitusjonenes rolle må begrenses.