Hvis ikke Norge, hvem? (Dagsavisen)

Tekst: Julie Rødje, Daglig leder i SLUG og Naja Amanda Møretrø, leder i Changemaker. Saken var først på trykk hos Dagsavisen.

Denne uken kom Ekspertutvalget på innovative kilder til klimafinansiering (se faktaboks) med sin rapport «Hvis ikke Norge, hvem?». Et viktig og betimelig spørsmål.

FNs klimapanel siste rapport peker nettopp på at klimafinansiering til utviklingsland er kritisk for å nå klimamålene. Fra 2030 har lav- og mellominntektsland behov for 1.000 milliarder dollar årlig i ekstern støtte til utslippskutt og klimatilpasning, i tillegg til store og økende behov for å håndtere tap og skader forårsaket av klimakrisen.

Norge står i en særstilling. Både fordi vi har et historisk ansvar for enorme klimagassutslipp over flere tiår som har gått hardest ut over utviklingsland, og fordi vi er blant verdens rikeste land som attpåtil har tjent enorme, ekstraordinære inntekter som følge av de økte oljeprisene etter krigen i Ukraina.

Vi må bruke posisjonen vår til å gå i front for en av de viktigste løsningene på vår tids største utfordring. Akkurat nå er det et unikt momentum i verden for klimafinansiering. Temaet sto høyt på agendaen for Verdensbankens og IMFs vårmøter i april. Frankrikes president Macron og Barbados’ statsminister Mottley har invitert verdensledere til et eget klimafinansieringstoppmøte i Paris i juni.

G20s finansministre skal drøfte temaet i juli. I tillegg har FNs generalsekretær invitert til et høynivåmøte om klima i september der han bare vil slippe inn regjeringssjefer som kommer med nye initiativ. På COP28 i Dubai kommer klimafinansiering igjen til å være avgjørende for fremgang i global klimapolitikk.

Særlig er det viktig at Norge bruker dette momentet til å bevilge penger til tap og skade, ødeleggelsene som skjer på grunn av klimaendringene, som rammer utrolig skjevt. På COP27 i Egypt ble verden enige om en styrket innsats på dette, blant annet gjennom opprettelsen av et eget «tap og skade-fond».

Dette må følges opp med konkret handling, både over statsbudsjettet og gjennom å gå i bresjen for finansiering og finansieringsordninger internasjonalt. Her vil særlig skatte- og avgiftsløsninger være sentralt, ettersom vi trenger stabile inntekter til de formålene vi vet trenger betydelige mengder penger i årene som kommer.

Samtidig som behovet for økt finansiering er udiskutabelt, er det avgjørende at klimafinansiering og klimaprosjektet er av god kvalitet og ivaretar hensyn til sosiale forhold, økonomisk ulikhet, matsikkerhet og naturens økosystem. Derfor må klimafinansiering komme i tillegg til tradisjonell bistand. Prinsippet «forurenser betaler» er tydelig på at land, selskap og den rikeste befolkningen må betale for sine ødeleggelser. Dette er stikk i strid med å flytte penger fra bistandsbudsjettet.

En annen tvist når det gjelder klimafinansiering, er at i dag er mesteparten lån. I 2020 var hele 71 % av den globale klimafinansieringen lån. FN har samtidig understreket at 54 land har behov for umiddelbar gjeldsslette for at deres gjeldsbetjening ikke skal gå hardt utover menneskelige forhold.

Når land må ta opp nye lån for å oppfylle sine klimaforpliktelser eller håndtere klimakatastrofer, går dette på direkte bekostning av andre bærekraftsmål som helse, utdanning eller matsikkerhet. Flere ser seg også nødt til å fortsette med fossil energi og miljøskadelig industri for å kunne betjene lån, ofte med svært høye renter og dårlige betingelser.

For at klimaprosjekt skal være rettferdige må de også alltid være på lag med og støtte opp under menneskerettighetene, og særlig til utsatte grupper som urfolk. I dag er det flere eksempler på fornybarprosjekter som bidrar til landran, fordriver lokalbefolkning eller ødelegger mat- og vannforsyninger.

Å forsterke ulikhet og fattigdom er aldri god klimapolitikk. Derfor må Norge, både internasjonalt og i egne prosjekt, være en pådriver for strenge krav til sosiale forhold og involvering av lokalbefolkning.

Som klimaforsker Bjørn Samset oppsummerte FNs klimapanel siste rapport: «Det er et ekstremt tydelig budskap: Vi må handle dette tiåret. Det vi gjør de neste sju årene, har konsekvenser de neste tusen årene». God klimafinansiering fra rike land, som Norge, til utviklingsland er en sentral del av dette.

Frem til nå har Norge og resten av verden ikke lykkes med å stoppe klimakrisen, eller tilpasse oss endringene som skjer. Derfor er særlig behovet for penger til tap og skade enormt. Vi kan ikke kun gi penger til eksperter som kan fortelle oss hvor alvorlig klimakrisen er, vi må også kutte egne utslipp og bevilge penger til de som er rammet av utslippene våre.

Klimakrisen er vår tids største utfordring, og for å redusere skadene trenger vi massiv klimafinansiering. Norge, med vår rikdom og historiske utslipp, har et særskilt ansvar. Vi må sikre god kvalitet på klimafinansieringen, og unngå menneskerettighetsbrudd og økende gjeldskriser.

Det haster. Regjeringen må lytte til fagkunnskapen og handle, nå!