Klimafinansiering er mer enn falske summer

Tekst: Julie Rødje, daglig leder i SLUG og Elise Åsnes, leder i Spire

Verden skriker etter økt bistand og klimafinansiering. 54 land er i en alvorlig gjeldskrise og 820 millioner mennesker lever uten matsikkerhet. Utslippene øker samtidig som tap og skadene som følge av klimakatastrofene kommer hyppigere og er mer alvorlige. Ved å fortsette i gammelt spor, forsterker vi den systematiske urettferdigheten som er selve årsaken til dagens situasjon.

Den skjulte realiteten
Verdens rike land oppfyller ikke sine moralske og økonomiske forpliktelser. Bistandsnivået, i Norge og globalt, er nedadgående. Norske regjeringer har gjennom skiftende perioder vært tydelige på at utviklingspolitikk skal tjene norske egeninteresser. Bak bistandspostene finner vi både tiltak i Norge og finansiering av globale fellesgoder. Resultatet er lavere nivå av bistand, men også en utvanning av kvaliteten og direkte triksing av tall.

Diskusjonen blir ytterligere forvirrende når vi inkluderer klimafinansiering. Selv om vi vet hvem som har forårsaket de enorme utslippene, nemlig rike land, internasjonale selskap og den rikeste prosenten individer, er det verdens fattigste som betaler prisen.

I 2015 ble verden enige om at de rike landene skulle betale 100 mrd USD i klimafinansiering til lav- og mellominntektsland innen 2020. Offisielt endte vi på 81 mrd. Men, bak disse tallene finner vi flere skjulte spøkelser.

Først, behovet for ekstern finansiering er beregnet til 1000 mrd. Videre hevder Oxfam International at det reelle tallet for klimafinansiering i 2020 kun var på 21 - 24,5 mrd. Grunnen er at hele prosjektet regnes som klimafinansiering, selv når bistands- og næringsprosjekter bare har en liten klimakomponent. Vi er med andre ord milevis unna å dekke behovet.

I tillegg var hele 71% av den rapporterte klimafinansieringen i form av lån. Verdens fattige må altså ta konsekvensene av vår utslippsfest, samtidig som vi tjener profitt på lån og renter. Gjeldskrisa fører igjen til at land ikke kan sikre egen befolkning grunnleggende behov som helse, mat eller utdanning, eller oppfylle egne klimaforpliktelser.

En annen stor utfordring er menneskerettighetsbrudd. Mesteparten av klimafinansieringen går i dag til omlegging fra fossil til fornybar energi. Selv om verden trenger fornybar energi helliger ikke målet middelet. Solceller i Honduras, vannkraftanlegg i Chile, eller vindmøller på Fosen i Norge er tydelige eksempler på dette. Prosjektene som ødelegger mat- og vannforsyninger eller bryter med urfolks rettigheter, er direkte skadelige. Klimakrisa kan ikke løses ved å krenke menneskerettigheter.

Norsk respons
Norge har et særskilt klimaansvar. Gjennom flere tiår har vi bygget opp et av verdens største fond på olje- og gassproduksjon. Det siste året har vi også tjent enorme ekstraordinære inntekter grunnet krigen i Ukraina og økte oljepriser.

I tillegg har det blitt nedsatt et offentlig utvalg som skal se på hvordan Norge kan bruke den kjente bistandsprosenten til en generell oppfyllelse av bærekraftsmålene. Det skremmer oss. En utviding av hva bistandsprosenten skal brukes på kan bety at Norge neglisjerer sitt ansvar, og setter en presedens der andre land kan forsvare å vanskjøtte sine forpliktelser. Det er derfor forståelig at seks av Norges største bistandsorganisasjoner satt ned et ekspertutvalg med mandat for å finne nye og innovative kilder til klimafinansiering.

Utvalget kom med sin rapport mandag. Rapporten peker på mange av de ovennevnte utfordringene; Norges ansvar, at klimafinansieringen ikke går på bekostning av tradisjonell bistand, at samtlige prosjekt må være i tråd med menneskerettighetene og behovet for å bøte på den økende gjeldskrisa. Disse prinsippene må være ufravikelige før, under og i etterkant av ethvert tiltak.

Nye system med folket ved roret
Å “finne nye og innovative kilder” til finansiering virker å være verdens overskrift i møte med krisene. Det stod høyt på agendaen til vårmøtene til IMF og Verdensbanken, samt FNs finansiering for utvikling-konferanse i april. I juni arrangerer president Macron et klimafinansieringstoppmøte, og en av de største diskusjonene på FNs klimakonferanse i desember er ventet å være finansiering.

For oss er det viktig å påpeke at innovasjon alene ikke vil kunne løse verdens urettferdige fordeling. Vi trenger penger, men enda mer trenger vi politisk vilje og omfordeling. Å fortsette dagens system der private selskap og rike land tjener på urettferdige lån med ekstreme renter til verdens fattige, gjør det umulig å sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder.

Det holder heller ikke å bare diskutere hvor nye midler skal komme fra. Vi må også diskutere kvaliteten. Om det er gavemidler til sivilsamfunn eller lån fra urettferdige institusjoner som IMF er helt avgjørende for resultatet.

Sivilsamfunnsorganisasjoner spiller ofte en sentral rolle for å nå de fattigste og ivareta menneskerettighetene. De har ofte god lokalkunnskap, bidrar til lokal forankring og holder lokale myndigheter ansvarlige. Å sikre støtte til sivilsamfunn er derfor særlig viktig for å for å støtte deres rolle som vaktbikkje som sørger for at penger og andre prosjekt blir gjennomført på en god måte, men også for å nå de mest marginaliserte. Det er derfor avgjørende at Norge styrker sivilsamfunnsaktører.

Til slutt må Norge støtte land i Sør sine krav om demokratiske og rettferdige endringer i det økonomiske systemet. Dette betyr å slette gjeld, sikre at handelsavtaler er rettferdige, kutte egne klimagassutslipp, demokratiske reformer av de globale utviklingsbankene og gi reell gavebasert bistand og klimafinansiering. Gjør vi ikke dette vil vi kun fortsette den nedadgående spiralen med nye og gjensidig forsterkende kriser. Politisk vilje er den største og viktigste innovasjonen verden trenger. La de politiske diskusjonene og kvaliteten i finansiering være overskriften framover, ikke falske summer og kvantitet.

Denne teksten var først publisert i Klassekampen 26.april 2023.