Garanti for suksess? (Klassekampen)

Norge har tjent en formue på produksjon og eksport av olje og gass. Siden 2022 har staten attpåtil tjent enorme summer på økte energipriser, og har med dette blitt kalt en (ufrivillig) krigsprofitør. Samtidig må mennesker andre steder i verden betale prisen, både direkte gjennom høye energipriser og indirekte gjennom tap og skade som følge av klimaendringene.

Et mye omtalt tiltak Norge kan gjøre for global klimafinansiering har vært å etablere en garantiordning for selskaper som investerer i fornybar energi i lav- og mellominntektsland. Målet er å mobilisere økt privat kapital for å redusere klimagassutslippene. I februar 2022 fikk Utenriksdepartementet utredet opprettelsen av statlige tiltak for investeringer i fornybar energi i utviklingsland, hvor garantier blir drøftet.

Før sommeren satte regjeringen ned en interdepartemental gruppe som så videre på en slik garantiordning. Deres rapport er unndratt offentligheten, og vi vet derfor lite om deres konklusjon. Samtidig har flere politikere uttalt at de er positive til en ny garantiordning, og at dette er noe regjeringen jobber for å få på plass fort.

En garantiordning kan ha stor innvirkning på norsk klimafinansiering og bistand, og for andre lands økonomi. Å få ned de globale klimagassutslippene er helt nødvendig. Samtidig må vi forsikre oss mot utilsiktede og skadelige konsekvenser av en dårlig prosess eller manglende betingelser. Det er særlig to betingelser som må på plass for at en garantiordning kan være et godt tiltak.

Garantiene må holdes utenfor bistandsbudsjettet

Først, garantier er ikke bistand. Som utredningen for Utenriksdepartementet påpeker er hovedformålet med slike investeringer varige utslippsreduksjoner, hvilket inngår i globale fellesgoder. I tillegg nevner de et mulig tilleggsmål; nærings- og utviklingskompetanse i Norge, altså norske egeninteresser. Med andre ord handler dette ikke kun, eller primært, om størst mulig utviklingseffekt, og bør derfor ikke være en del av tradisjonell bistand.

Før en garantiordning kan vedtas, må det også vedtas hvor midler til både garantiprovisjon og tap skal tas fra. I henhold til finansdepartementets reglement for økonomistyring må regjeringen spesifisere hvor eventuelle fremtidige tap skal dekkes inn. Det er avgjørende at tap knyttet til garantiordningen ikke tas over bistandsbudsjettet. Da kan milliarder av kroner gå til vestlige selskaper heller enn gode prosjekt i land som Malawi eller Guatemala. Da er det ikke rike, oljeproduserende Norge som betaler for garantiene, men mennesker i lavinntektsland som allerede kjenner klimaendringene hardest på kroppen. Norge har en stolt tradisjon for å ikke belaste eventuelle tap knyttet til lån og garantier over bistandsbudsjettet. Denne sedvanen må videreføres også i sammenheng med en eventuell ny garantiordning. For at en garantiordning skal kunne etableres og være i tråd med global klimarettferdighet må altså garantipremier og eventuelle tap ikke ha noen innvirkning på statens årlige bistandsbevilgning på 1 prosent av bruttonasjonalprodukt. I tillegg har Norge hatt en viktig tradisjon for å kun rapportere inn gavebistand som en del av sin globale klimafinansiering. Denne uka kom de offisielle tallene fra 2022 som viser at norske investeringer gjennom Norfund allerede utgjør over en tredjedel av totalsummen.

Unngå å forverre statlige gjeldskriser

En annen bekymring er krav om motpartsgarantier. I regjeringens nevnte retningslinjer for økonomisk styring sies det at hovedreglene er en pro rata basis der statens garantiansvar normalt begrenses til maksimalt femti prosent av tapene. Det betyr at det er noen andre som må dekke den resterende halvparten.

Norfund utsteder allerede garantier hvor det kreves statlig motgaranti fra landene hvor prosjektet finner sted. Det betyr at dersom et prosjekt går galt eller selskapet går konkurs, så deler Norfund og prosjektlandet kostnadene. Slik innebærer det altså en økonomisk risiko også for andre stater.

For flere land kan dette bety store, og uforutsette, kostnader. Ifølge FN har allerede 54 land behov for umiddelbar gjeldslette. I snitt bruker lavinntektsland fem ganger så mye penger på gjeldsbetjening som på klimatiltak. Slike motpartsgarantier kan dermed tvinge land som allerede har en altfor høy gjeldsbyrde til å måtte ta opp ytterligere lån for å betale sin del av garantien. Igjen vil det kunne være befolkningen i lavinntektsland som betaler for prosjektene.

Derfor bør Norge gjennomføre en gjeldsbærekraftsanalyse i forkant av alle investeringer. Dersom analysen viser at prosjektlandet allerede har så høy statsgjeld at ytterligere forgjelding kan gå på bekostning av sosial velferd, menneskerettigheter eller miljø, må Norge avstå fra å kreve motpartsgarantier.

Ingen ny skipseksportkampanje

I utarbeidelsen av såkalte nye løsninger, må vi lære av gamle feil. Skipseksportkampanjen fra slutten av 1970-tallet viste hvordan fremme av norske egeninteresser sammen med manglende ansvarlighet, utviklingseffekt og eksterne økonomiske sjokk kan få fatale konsekvenser. Garantiene måtte ettergis, og skapte økt statlig gjeld. Norge vedtok, etter langt om lenge, å ettergi gjeld for 3,7 milliarder kroner med bakgrunn i egen uansvarlighet. Dette viser at garantier ikke er snakk om å redusere risiko, men at staten overtar risikoen. En risiko som er reell, og der uforutsette finansielle hendelser kan bidra til at store beløp må utløses samtidig.

Kan regjeringen garantere for gode garantier?

Detaljene om en garantiordning diskuteres nå, men offentligheten har ikke hatt innsyn i prosessen. Ingen er tjent med forhastede prosesser der detaljene skal finnes ut av senere. Med gode rammeverk og betingelser kan en garantiordning støtte den nødvendige energiomstillingen verden skal gjennom. Men prisen kan ikke være redusert bistand, økte ikke-bærekraftige statlige gjeldsbyrder eller menneskerettighetsbrudd. Vi kan aldri sette klimakampen og kampen for økonomisk rettferdighet opp mot hverandre.