De borgerliges ansvar

Av Kasper Landmark, styremedlem i SLUG. Teksten sto på trykk i Gjeldsbrevet 2/13

Stort sprik mellom partiene
SLUGs gjennomgang av partiprogrammene i forkant av valget viste at det er store forskjeller mellom de borgerlige partiene. Venstre og KrF stikker seg frem som de to partiene på borgerlig fløy med tydeligst politikk på gjeldsområdet. I partiprogrammene har de gjort klart at de støtter den tidligere regjeringens arbeid, og vil gå lengre ved å underlegge statsobligasjoner retningslinjer for ansvarlig utlån.

Når det gjelder Høyre og FrP’s politikk er det større usikkerhet. FrP anerkjenner i sitt partiprogram at store gjeldsbyrder er et hinder for utvikling, men ønsket om å stille blant annet markedsøkonomiske betingelser for ettergivelse av gjeld minner om en 80-tallspolitikk få gjeldsaktivister ønsker tilbake. Høyres partiprogram er på sin side blottet for gjeldsproblematikk, men utviklingspolitisk talsmann Peter S. Gitmark har tidligere uttalt at utlån bør følge «do no harm»-prinsippet og at han «håper og tror at utlån får et overordnet etisk regelverk». Hva blir politikken i praksis?

Vil bidra til gjeldsslette
7. oktober la Høyre og FrP frem den nye regjeringsplattformen. I det aller siste punktet under ”Utviklingspolitikk” skrives det at regjeringen vil "bidra til gjeldsslette for fattige land gjennom både internasjonale og bilaterale avtaler". Det er positivt at gjeld har fått et eget punkt i plattformen, men regjeringen må ikke glemme at de internasjonale gjeldssletteinitiativene som Norge støtter fases ut i 2014, og det ikke finnes en ny gjeldsslettemekanisme som kan ta over for disse. Hvis regjeringen mener alvor med denne målsettingen, må den altså ledsages av arbeidet for en ny, uavhengig gjeldsslettemekanisme. For at Norge skal kunne fortsette å lede an i internasjonale prosesser og være en forkjemper for gjeldsrettferdighet og ansvarlig långivning har vi gitt vår nye utenriksminister Børge Brende fire konkrete utfordringer vi håper han vil ta tak i. må vår nye utenriksminister Børge Brende an i internasjonale prosesser og være en forkjemper for gjeldsrettferdighet og ansvarli

Utfordring nr. 1: Ta gjeldsrevisjonen videre!
Norge har skrevet historie ved å være første utlånerland som gjennomfører en gjeldsrevisjon, og som første land som anvender FNs prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak. I august i år la konsulentfirmaet Deloitte frem sin granskning av Norges utlånsportefølje. Deloitte konkluderte med at 31 av 33 lånekontrakter til utviklingsland ikke er i tråd med FNs prinsipper for ansvarlig utlån. De fant også at fire av de 33 kontraktene ikke var i tråd med gjeldende retningslinjer. SLUGs egen studie (som du kan lese mer om på side 13-14) finner at lånene til Indonesia er illegitime og må slettes. Vi håper den nye regjeringen vil følge opp denne viktige revisjonen og slette gjeld som stammer fra uansvarlige utlån.

I dag finnes det ingen internasjonalt anerkjente retningslinjer som regulerer lånetransaksjoner mellom land. Derfor har SLUG vært en pådriver for at Norge skal støtte FNs arbeid med prinsipper for ansvarlig långivning og utlån. 15 slike prinsipper ble lansert i april 2012, og den norske gjeldsrevisjonen markerte den første anvendelsen av dem. Dette var et bevis på at prinsippene kan implementeres i nasjonale lover for utlån og låneopptak, og ikke er et utopisk prosjekt som ikke lar seg gjennomføre. I kjølvannet av lanseringen av revisjonen har en rekke utviklingsland vist interesse for prinsippene, og vi håper den nye regjeringen vil følge opp dette, og fortsette å støtte FNs arbeid med videreutvikling og implementering av prinsippene.

Vi utfordrer regjeringen til å følge opp resultatene fra den norske gjeldsrevisjonen samt vurdere nåværende norsk utlånspraksis og innføre retningslinjer for all norsk utlån til utviklingsland, inkludert gjennom Garanti-instituttet for Eksportkreditt og Statens Pensjonsfond - Utland.

Utfordring nr. 2: Innfør etiske retningslinjer for Oljefondets kjøp av statsobligasjoner!
Det norske folk er eiere av verdens største statlige pensjonsfond, Oljefondet. År etter år vinner dette fondet priser for ansvarlighet og åpenhet, noe blant annet de etiske retningslinjene for fondet kan ta honnør for. Men det er en del av Oljefondets utlånsportefølje som ikke er underlagt etiske retningslinjer, nemlig investeringer i statsobligasjoner. Å utstede en statsobligasjon er i praksis som å ta opp et lån. Pengene blir frigjort i utstederlandets statskasse og disse pengene kan brukes på hva som helst. Den som kjøper statsobligasjonen kjøper statsgjeld og blir da en långiver. Omtrent 15-20 prosent av Oljefondets investeringer gjøres i slik statsgjeld, uten at det foreligger andre retningslinjer enn at man ikke skal investere i land der det foreligger internasjonale sanksjoner. I praksis gjelder dette bare Burma.

Mange utviklingsland har nylig begynt å utstede statsobligasjoner for å få tak i billig kreditt, og risikerer å havne i nye gjeldskriser, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF). Som verdens største investeringsfond må N N foran retningslinjer enn at fond msjoner. I praksis gjelder dette bare Burma. at det foreligger andre retningslinjer enn at Norge går foran med et godt eksempel og sørge for at disse investeringene omfattes av de etiske retningslinjene og prinsippene om ansvarlig långiving. Dette for å hindre at pensjonsfondet bidrar til grove brudd på menneskerettighetene, eller bidrar til oppbygningen av ikke-bærekraftig gjeld.

Vi utfordrer regjeringen til å innføre krav om åpenhet i politiske beslutningsprosesser i utstederlandet som en forutsetning for at Oljefondet investerer i statsobligasjoner.

Utfordring nr. 3: Forsett arbeidet for ny gjeldsslettemekanisme!
En rekke lavinntektsland og en del mellominntektsland står i fare for å havne i en ny gjeldskrise på grunn av finanskrisen. De eksisterende internasjonale gjeldslette-mekanismene, Heavily Indebted Poor Countries Initiative (HIPC) og Multilateral Debt Relief Initiative (MDRI), fases ut i 2014, og har ikke kapasitet til å håndtere nye gjeldskriser. Behovet for en ny type mekanisme har aldri vært større. Det fins allerede flere konkrete modeller for hvordan en slik mekanisme kan se ut. Parallelt med arbeidet for en ny gjeldsslettemekanisme er det viktig å se på arbeidet med et internasjonalt regelverk basert på FNs prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak, som kan forhindre at ny illegitim gjeld bygges opp, og redusere risikoen for en ny gjeldskrise.

Vi utfordrer regjeringen til å lede an i det internasjonale arbeidet med illegitim gjeld og ansvarlig finansiering, og jobbe for at det etableres en uavhengig, åpen og rettferdig mekanisme for behandling av illegitim og ubetalbar gjeld. Som et ledd i dette bør Regjeringen arbeide for en internasjonalt anerkjent definisjon av begrepet illegitim gjeld og for et internasjonalt bindende regelverk for ansvarlig långiving.

Utfordring nr. 4: Jobb for utviklingslandenes økonomiske handlingsrom!
Finanskrisen og gjeldskrisen i Europa har styrket de internasjonale finansinstitusjonenes (IFIenes) rolle, spesielt IMFs. De nylig gjennomgåtte reformprosessene i Verdensbanken og IMF endte med mikroskopiske endringer. Undersøkelser viser få, om noen, endringer i kondisjonalitets-praksisen. Dette til tross for at de landene som i størst grad har fulgt kravene fra IFIene, er de som er mest sårbare for finanskrisen. I tillegg fører nå de vestlige landene selv i stor grad en motkonjunkturpolitikk som er stikk i strid med kravene som blir stilt til de fattigste landene. Det er viktig at utviklingslands handlingsrom i økonomisk politikk utvides slik at også de får større mulighet til å motvirke de negative konsekvensene av finanskrisen, og at de får et tilstrekkelig demokratisk handlingsrom i utformingen av egne strategier.

Vi utfordrer regjeringentil å jobbe for en demokratisering av de internasjonale finansinstitusjonene, med større innflytelse for utviklingslandene. I tillegg må det politiske handlingsrommet for utviklingsland i forbindelse med låneopptak og gjeldslette styrkes. Regjeringen bør sørge for at Norge ikke støtter programmer som stiller krav om en spesifikk makroøkonomisk politikk, som ikke respekterer den økonomiske politikken et lands innbyggere har stemt frem, eller som hindrer stater i å ha et fungerende demokratisk handlingsrom.

Bilde: Thomas Haugersveen, statsministerens kontor