FN tar gjeldssaken i egen hender

FN i mål

Da tilsynelatende rike land som Hellas og Portugal havnet i gjeldskriser på slutten av 2000-tallet, gikk plutselig jakten på løsninger fra å være en øvelse for små organisasjoner og radikale regjeringer, til et tema både FN, IMF og G20 ønsket kontroll over. Tirsdag kveld gikk FN av med seieren da flertallet av medlemslandene stemte for at FN skal «etablere et multilateralt rammeverk for staters gjeldsrestrukturering, med et mål om å øke effektivitet, stabilitet og forutsigbarhet i det internasjonale finanssystemet». Med andre ord skal FN lage et rammeverk som skal løse gjeldskriser og forhindre investorer i å spekulere i statsgjeld.

Vedtaket i FN er en historisk seier fordi resolusjonen tar for seg et systemisk problem, noe FN sjelden involverer seg i. I mer enn 30 år har sivilsamfunnsorganisasjoner, akademikere og politikere jobbet for et rammeverk som kan vurdere gjeldsslette basert på legitimitet og bærekraft, men de internasjonale finansinstitusjonene har strittet imot. På slutten av 90-tallet ga Verdensbanken og IMF litt etter for presset og opprettet en engangsløsning for de fattigste, mest gjeldstyngde landene kalt Heavily Indebted Poor Countries Initiative (HIPC). Dessverre ga HIPC for lite gjeldsslette til for få land og en fjerdedel av landene som fikk gjeldsslette av Verdensbanken er allerede i krise. FNs beslutning om å etablere et rammeverk for å løse gjeldskriser er derfor etterlengtet handlekraft i en verden der stater i krise gjør det samme igjen og igjen, og stadig forventer et nytt resultat.

Norges nja

«Forslaget inneholdt ting som er urealistisk og fordi långivere ikke ble godt nok involvert i prosessen.» Dette var svaret statssekretær i Utenriksdepartementet Bård Glad Pedersen ga til Dagsavisen 11. september for at Norge stemte avholdende i voteringen på tirsdag. Norges «nja» var tamt og skuffende, særlig fordi de blå-blå gikk tydelig ut med Sundvollen-plattformen i 2013 der gjeldsslette var ett av 12 utviklingspolitiske mål. Når et historisk forslag om en internasjonal avtale for å håndtere gjeldsproblemer kommer på bordet er det synd at Norge stemmer avholdene fordi man synes prosessen gikk for fort. Spør du utviklingsland som har slitt med gjeldsproblemer i flere tiår vil de antagelig svare at prosessen har gått alt, alt for sakte.

Hvorfor akkurat nå?

Illegitim gjeld og ubetalbar gjeld er de vanligste argumentene for å lage et rammeverk for gjeldsslette. Men det var med bakgrunn i et tredje argument at 133 utviklingsland (bedre kjent som G77) la frem forslaget om en ny gjeldsslettemekanisme helt på tampen av FNs 68. generalforsamling. De siste månedene har det nemlig utspilt seg en politisk farse i det amerikanske rettsystemet, som endte i en svært omstridt domsavsigelse etter at NML Capital fikk medhold i sitt krav om å få tilbakebetalt gjeld de kjøpte for en billig penge da Argentina var i krise. Gjeldskravet kan gi dem opp mot 1600 prosent profitt, og ettersom Argentina nekter å innfri NML Capitals krav har de gått det som kalles teknisk konkurs.

Skumle ringvirkninger

En rekke verdensledende økonomer kritiserer den konservative dommeren Thomas Griesas avgjørelse og omtaler investeringsfond som NML Capital som «gribbefond» fordi de spekulerer i gjeldskriser og tjener penger på andres ulykke. Argentina vil ikke ruineres av å betale kravet fra NML Capital, men hvis de betaler kravet åpner de opp for at andre kreditorer som ble med på store kutt i gjeldsrestruktureringene i 2005 og 2010 nå vil be om full tilbakebetaling på linje med NML Capital. Men den amerikanske domsavsigelsen kan få langt større konsekvenser enn argentinsk konkurs. Nå åpnes det nemlig for at gribbefond med investeringer i andre, langt fattigere land enn Argentina, med større sikkerhet enn tidligere kan ta saken sin til amerikansk rett og kreve inn dyre gjeldskrav. Det store spørsmålet blir da: Hvem vil være med på å slette gjeld når gribbefond kan nekte å samarbeide, gå til sak, og tjene store penger på det?

Vestlig skepsis

Løsningen på dagens gjeldsproblemer er altså en slags konkursmekanisme for å stoppe gribbefondsvirksomhet og for å sikre at utviklingsland har penger til å investere i egen utvikling. Ideen om konkursmekanisme er ikke ny: Adam Smith, grunnleggeren av moderne økonomi, argumenterte for at en konkursmekanisme for stater var et fornuftig alternativ til den kaotiske måten gjeldskriser vanligvis ble håndtert på. Og problemet er like relevant i dag som på Smiths tid. Både rike og fattige land har måttet ta store tap som følge av den kaotiske og planløse håndteringen av gjeldskriser i Europa de siste årene. Selv IMF har innrømmet at løsninger på krisen i Hellas kom for sent og slettet for lite. Dessverre har verken vestlige lands tap eller IMFs selvkritikk virket inn på skepsisen mot et overnasjonalt organ som skal håndtere gjeldskriser. Av de 11 landene som stemte mot forslaget var samtlige rike, og flertallet vestlige.

Heldigvis var ikke 11 negative medlemsland nok til å stoppe utviklingsland som var klare for forandring. 124 land stemte for og 41 var avholdende. Tirsdag 9. september kan være begynnelsen på slutten for den endeløse rekken av gjeldskriser som har preget verdensøkonomien i hundrevis av år. Med et juridisk rammeverk etablert av et overnasjonalt organ kan fattige land i krise endelig få en rettferdig og bærekraftig gjeldsslette og mulighet til å ta ansvar for sin egen utviklingsfinansiering. Dommer Griesa åpnet kanskje dørene for en skummel gribbefondsvirksomhet, men den påfølgende krisestemningen forente en hel verden av utviklingsland og åpnet hele FN opp for et nytt rammeverk. Som gribbeneneselv ville sagt: Den enes død er den annens brød.

Kronikken er skrevet av Gina Ekholt og ble publisert av Radikal Portal 15.09.2014.