10 år etter finanskrisen: Vil korthuset falle?
I disse dager er det 10 år siden utbruddet av den største økonomiske nedturen siden depresjonen på 30-tallet. Hva har vi lært av finanskrisen? Ikke veldig mye, kan det late til, da flere av faktorene som skapte krisen fortsatt er bærebjelker i det globale finanssystemet. Dette fenomenet belyser Terje Erikstad i en av Dagens Næringslivs artikler i en serie om finanskrisen. Dessverre kan det vise seg at den neste økonomiske nedturen kan komme til å svi enda verre enn den forrige. Den gang var det nasjonalstatene som sørget for å redde finansnæringen. Denne gangen er en stor mengde av verdens land allerede nedsyltet i gjeld og har underskudd på statsbudsjettene – hvem skal trå til for å løse neste krise hvis nasjonalstatene ikke er i stand til å redde situasjonen?
Kriser har det med å komme i etterdønninger og det hevdes at vi i dag er inne i den andre etterdønningen av 2008-krisen. I den akutte fasen av finanskrisen pådro europeiske land og USA seg store statlige gjeldsbyrder i forsøket på å begrense de verste potensielle skadevirkningene av den finansielle krisen. Krisen og økte gjeldsbyrder har også nå for alvor nådd utviklingsland.
Gratis penger
I forsøket på å komme seg opp av grøfta og å gjenskape økonomisk vekst har europeiske land og USA prøvd seg på en økonomisk medisin bestående av rekordlave renter og kvantitative lettelser. Ifølge Bank of England har ikke verden sett et lavere rentenivå på cirka 5000 år og det har nærmest vært gratis å låne penger. Konsekvensene av dette tydeliggjør seg nå: En rekordhøy gjeldsvekst i fremvoksende markeder.
De lave rentene som var ment å stimulere økonomisk vekst i Europa og USA har i større grad skapt en overflod av kreditt til utviklingsland. Med høyere renter og økonomisk vekst har disse vært mer attraktive investeringsobjekter enn vestlige land, og pengene har fulgt deretter. Gjennom, blant annet, investeringer i statsobligasjoner er gjeldsbyrdene nådd et slikt nivå at 31 av 67 utviklingsland det Internasjonale pengefondet (IMF) utfører gjeldsbærekraftsanalyser for (Debt Sustainability Analysis) enten er i gjeldskrise, eller i høy fare for å havne i krise. Dette er en dobling på fem år.
Foto: iStock
Betalingsproblemer
Som følge av svingninger i råvarepriser, og da særlig i oljepriser, en stigende amerikansk rente og styrket dollar er mange utviklingsland nå i ferd med å få betalingsproblemer. Denne tendensen forverres av plutselige endringer i finansmarkedene, nå sist representert ved det brede valutaprisfallet i fremvoksende økonomier. Argentina er et av landene dette foreløpig har hatt sterkest konsekvenser for, men lignende situasjon ser vi også i blant annet Tyrkia. USAs handelskrig og geopolitisk strategisk långivning fra Kina kan være med på å forverre bildet.
Én ting er at utviklingsland allerede i dag ser konsekvensene av uansvarlig långivning og lånopptak gjennom økte utgifter på lån utstedt i dollar. En annen ting er hva konsekvensene av et eventuelt nytt finanssjokk vil kunne komme til å bli globalt. For det er ikke bare utviklingsland som har pådratt seg rekordhøye gjeldsbyrder gjennom perioden etter finanskrisen.
Verdens samlede gjeldsnivå er nå, ifølge IMF Fiscal Monitor 2018, på rekordhøye 225 prosent av samlet bruttonasjonalprodukt. Dette gjelder på alle nivåer – fra privatpersoner til selskaper og til nasjonalstater; fremvoksende markeder så vel som industrialiserte land. Den høye boliggjelda i Norge er vårt mest aktuelle hjemlige aspekt ved dette fenomenet.
Dårlig posisjonert for en ny krise
Under finanskrisen for 10 år siden var det altså statene som reddet private banker for å forhindre et globalt økonomisk armageddon. Etter en lang periode med økonomisk oppgang, lave budsjettunderskudd og moderate statsgjeldsbyrder var det mulig å gjøre dette. I dag står det langt dårligere til. Med store budsjettunderskudd og høye statlige gjeldsbyrder er mange land svært dårlig posisjonerte til å møte en eventuell ny krise. Flere stater har allerede kuttet til beinet i offentlige tjenester og konsekvensene kjennes på kroppen for millioner av mennesker som har mistet jobb, helsetjenester, pensjon og utdanningsmuligheter.
De økte statlige gjeldsbyrdene setter korthuset på nytt i fare for å falle. Det er tydelig at man ikke har lært av tidligere lånefester, inkludert den som bidro til å utløse forrige finanskrise og magasinet Fortune stilte tidligere i år spørsmålet: Hvem skal baile ut nasjonalstatene? Dette er et betimelig spørsmål og ett som foreløpig mangler et åpenbart svar.
Det som er sikkert er at det er behov for systemer som forebygger finans – og gjeldskriser og som kan løse disse på en måte som ikke forårsaker nye gjeldskriser og påfølgende menneskelige lidelser. Et slikt system er, blant annet, forbedrede mekanismer for å sikre ansvarlig långivning og lånopptak for investeringer i statsobligasjoner. Dette vil kunne bidra til å forebygge ikke-bærekraftige statlige gjeldsbyrder. Den internasjonale finansarkitekturen trenger også et verktøy for å løse gjeldskriser på en bærekraftig måte, noe vi ikke har sett i denne fasen av sagaen om 2008-krisen. Det er bare å holde seg fast for neste kapittel.