Gjeldskriser - makt og urettferdighet

Først: Spørsmål knyttet til statsgjeld handler i stor grad om makt, til tross for at det ofte fremstilles som et rent teknisk eller økonomisk problem. Langt fra å være kun mislykkede enkelttilfeller, springer statlige gjeldskriser ut av et system som aldri har fungert. På grunn av manglende systemer internasjonalt og skjev maktfordeling, låses land inn i vedvarende betalingsproblemer. Dagens rekordhøye gjeld, og gjeldskrisene det medfører, setter gjeldspolitikken i søkelyset.

Lånefest

I gjennomsnitt er dagens statlige gjeldsnivåer på 98 prosent bruttonasjonalprodukt, sammenliknet med 63,9 prosent før finanskrisen i 2009. Det har aldri vært høyere siden andre verdenskrig. For å forklare denne situasjonen må man tilbake til den økonomiske politikken i kjølvannet av finanskrisen.

For å få økonomien opp av grøfta tok ledende politikere i verden særlig to grep: Man skapte mer penger i omløp, gjennom såkalte kvantitative lettelser, og gjorde det billigere å låne dem, gjennom lave sentralbankrenter. Målet var at land, bedrifter og privatpersoner skulle låne penger og gjøre investeringer som kunne erstatte arbeidsplasser som var gått tapt under krisen.

Tiltakene fikk fart på økonomien, men førte samtidig gjelda ut av kontroll. På grunn av manglende systemer internasjonalt for å sikre ansvarlig låneopptak bygde det seg opp en systemisk boble i statsgjeld. Særlig i utviklingsland økte gjelda til historiske nivåer, toppet nå av finansiering av pandemitiltak. Problemet med rekordhøy gjeld er at sjansen for gjeldskriser blir stor.

Inflasjon og økte renter

Mange mener tiltakene etter finanskrisen videre bidro til å skape dagens inflasjonen ved å tilføre nye penger til økonomien uten at dette korresponderte til noen reell vekst i realøkonomien. Tiltakene for dempe inflasjonen truer nå med å sende stadig flere land ut i statlig gjeldskrise.

Når sentralbanker setter opp renten for å motvirke inflasjonen øker utgiftene til gjeldsbetjening – for privatpersoner, bedrifter og land. Mange stater er lite rustet for å håndtere dette sjokket. Det så man blant annet på Sri Lanka som i år, for første gang siden uavhengighet, havnet i gjeldskrise.

Tall fra Det internasjonale pengefondet (IMF) viser det samme: 38 av 69 lavinntektsland er enten i høy risiko for å havne i statlig gjeldskriser eller har allerede misligholdt gjelda. Kun syv av landene er i lav risiko.

Betalingsproblemer og innstrammingspolitikk

Når land nærmer seg betalingsproblemer strammes offentlige budsjetter inn for å frigjøre midler til nedbetaling av gjeld – såkalt innstrammingspolitikk, eller austerity på engelsk. Det har vært vanlig krisepolitikk siden 1980-tallet, med kortere unntak i de umiddelbare årene etter finanskrisen og i 2020.

Innstrammingspolitikk betyr mindre penger til helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett generelt, og innebærer regelmessig menneskerettighetsbrudd. Det viste fjorårets rapport fra FNs uavhengige ekspert på gjeld og menneskerettigheter. Så lenge innstrammingspolitikk presenteres som det eneste alternativet for land i gjeldskrise, vil statlige betalingsproblemer bety en drastisk forringelse av befolkningens livskvalitet.

Et eksempel blant mange: Da Helles havnet i gjeldskrise i 2010 økte underernæring blant barn kraftig gjennom de neste årene med innstrammingspolitikk. En politikk som landets myndigheter i stor grad ble pålagt av Den europeiske sentralbanken, EU og IMF som betingelse for å få krisepakker og hjelp til å løse krisen.

Fordi dagens system ikke klarer å fange opp og hjelpe land på rett vei før det er for sent, tvinges stater til å kutte i grunnleggende tjenester til befolkningen, som utdanning, helsetjenester eller sanitærforhold. Gang på gang ser vi at det er befolkningen som bokstavelig talt betaler prisen i et system hvor handlingene til uansvarlige utlånere og låntakere verken forhindres eller straffes.

Hvem skylder hvem hva?

Lånefesten etter finanskrisen sammenfalt med en investeringsiver i det internasjonale samfunnet: Finansieringen av FNs bærekraftsmål. Rike land lovet blant annet å mobilisere 100 milliarder dollar i klimafinansiering til fattigere land, men gav lån heller enn gavebasert bistand. Urettferdigheten i dette er stor.

Å gi lån heller enn gavebistand øker ikke bare sjansen for gjeldskriser i verdens mest sårbare områder, men overser i tillegg det historiske ansvaret land i det globale nord har i klimakrisa. Landene som låner ut er de som i størst grad har stått for utslipp av klimagasser. At utsatte land må låne penger for å møte effektene av klimaendringene, mener vi i SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk er grunnleggende feil.

I tillegg bygger dagens gjeldsarkitektur på strukturer fra kolonitiden. Som Thomas Sankara, da president i Burkina Faso, forklarte i 1987: “Debt’s origins come from colonialism’s origins. Those who lend us money are those who colonized us. They are the same ones who used to manage our states and economies. These are the colonizers who indebted Africa”.

Tar man dette i betraktning springer spørsmålet om hvem som skylder hvem hva frem. Politiske organisasjoner som jobber med gjeld har lenge argumentert for at gjeldsslette til utviklingsland ikke handler om veldedighet, men rettferdighet. Ifølge disse skylder vestlige land en historisk og økologisk gjeld langt større enn utviklingslandenes økonomisk gjeld. Det bør føre til at rike land finansierer gjeldsslette for utsatte land som nå havner i betalingsproblemer som følge av klimaendringene.

Historisk ansvar

Det gjenstår å se om rike land kommer til å være bevisst sitt historiske ansvar, og bidra til bedre og mer rettferdige systemer for å forebygge og løse statlige gjeldskriser. Foreløpig er den politiske viljen til å bidra substansielt lav blant europeiske land og USA, hjulpet på vei at også vestlige lands økonomiske handlingsrom snevres inn som følge av pandemi og inflasjon.

I Norge har den sittende regjeringen slått fast at de vil “støtte opp om etableringen av internasjonale mekanismer for effektiv og rettferdig håndtering av statlige gjeldskriser”, men konkret handling mangler. I en verden hvor stadig flere land havner i gjeldskrise og så mange som 100 millioner mennesker kan bli dyttet ut i ekstrem fattigdom som følge av pandemien, er det handling som trengs.

Teksten var først på trykk i magasinet Gnist, utgave 2022/3.