Argentinas nye gjeldskrise (Bistandsaktuelt)
I 2001 kollapset Argentinas økonomi totalt, noe som skapte enorme økonomiske og sosiale konsekvenser. Det sies jo at historien gjentar seg og når det gjelder Argentinas gjeldssituasjon ser det dessverre ut til at det globale finanssystemet tilrettelegger for en sørgelig gjentakelse.
Argentinsk økonomi er i krise. I skrivende stund er inflasjonsnivået på 45,5 % og det har steget i et forrykende tempo. De har nå verdens 5. høyeste inflasjonsnivå, kun slått av Venezuela, Nord-Korea, Sudan og Sør-Sudan – et påfallende selskap å være i for det som lenge har vært et av Latin-Amerikas rikeste og mest utviklede land. Til sammenlikning har Norge et inflasjonsnivå på 3,1 %. Inflasjonen er bare en av mange piler som peker i feil retning. Også arbeidsledigheten er sterkt tiltakende, den økonomiske aktiviteten synker dramatisk og gjeldsnivået er nok en gang dramatisk høyt.
Massive protester
Forrige måned ble Argentinas statsbudsjett for 2019 vedtatt, til massive protester. Innebygd i budsjettet er kutt på 10 milliarder dollar til grunnleggende offentlige tjenester som utdanning. Budsjettet må sees i sammenheng med at Det internasjonale pengefondet (IMF) la fram en revidert låneavtale for det allerede hardt gjeldsrammede landet dagen etter at budsjettet ble lagt fram. IMF godkjente å øke Argentinas gjeldskreditt til rekordhøye 56,3 milliarder dollar. Problemet er at det det blir som å ta paracet mot et brukket bein, i stedet for å gipse. Man pøser penger inn i landet for å møte finanskrisen, men behandler ikke de underliggende årsakene til situasjonen: Den raskt økende gjeldsbyrden og påfølgende betalingsvansker.
IMF har allerede et litt frynsete rykte i Argentina på grunn av deres rolle i den økonomiske krisen i 2001. Nå er det nok en gang folkelig mobilisering og skepsis mot deres avtaler med den sittende Macri-regjeringen. I tillegg til kutt i utgifter vil skattene øke som en konsekvens av at budsjettet må balanseres i tråd med IMFs krav etter låneavtalen. Det er særlig protester mot kutt i lærerlønner, jobber i offentlig sektor og helsetjenester som har fått folk til å ta til gatene for å demonstrere.
Fattige rammes hardest
Internasjonalt samarbeid gjennom overnasjonale institusjoner er essensielt for å takle gjeldskrisene, men det er gode grunner til å være kritisk til hvordan dette fungerer i dag. IMF forfekter en nyliberalistisk politikk der kravene de stiller ofte dreier seg om privatisering av statlige selskaper, kutt i offentlige utgifter, handelsliberalisering og deregulering. Dette bidrar til å flytte demokratiske prosesser ut av landene og over til overnasjonale institusjoner der stemmene fordeles etter økonomisk innskudd. Kutt i offentlige utgifter rammer fattige aller hardest og bidrar til økt usikkerhet. Når dette skjer samtidig som inflasjonen øker blir følgende alvorlige for landets overordnede økonomiske situasjon, men særlig for de som fra før har minst makt og mulighet til å påvirke den økonomiske politikken.
Argentina er bare et av mange land som lider under et lite fungerende globalt gjeldssystem og som opplever at gjeldsbyrdene nærmer seg det samme faretruende nivået som på 80- og 90-tallet. Generelt er gjeldsnivået til utviklingsland dobbelt så høyt nå som det var i år 2000 og 31 av 67 utviklingsland er i dag enten i gjeldskrise eller i høy fare for å havne i krise. Gjeldskrisene er av en noe annen art enn sist gang, men de systematiske problemene er det samme. Vi mangler et system som sørger for strengere regulering av lån, handlingsplaner for sletting av illegitim gjeld og ansvarliggjøring av långivere. Alternativt styrer vi mot en uregulert lånefest der fattige mennesker sitter igjen med de største byrdene.