Den beste måten å mobilisere krisepenger på er gjeldsslette
Koronaviruset har stelt til trøbbel i hele verden, og politikerne må finne frem alle verktøyene de har – kanskje også finne opp noen nye. For mange myndigheter er verktøykassa tom, og det finnes ikke midler til mottiltak. Gjeldspause og slette er løsningen.
Gjeldspause og kutt
Det norske samfunnet står overfor enorme utfordringer. Det kommer til å bli en lang og tøff vei tilbake til «normale tilstander», når den tiden kommer. Utfordringene våre blekner allikevel i forhold til det mange utviklingsland har foran seg. Den skjøre balansen i budsjetter i mange utviklingsland rakner dag for dag med økte kostnader, forvitrende valuta, lavere priser og manglende etterspørsel etter råvarer.
Disse landene – for eksempel Kongo, Chad, Mosambik og Zambia – står nakne i møte med COVID-19. Helsevesenet kan umulig levere nødvendige tjenester, og den finansielle verktøykassa er tom. Det er ikke noe Oljefond å lene seg på når responsen «koster det den må», eller noe NAV til horder av arbeidsledige. Svært mange mennesker står uten et sikkerhetsnett.
Så hvordan skal vi hjelpe dem?
Veldig mye av krisepengene som utviklingsland trenger finnes paradoksalt nok allerede i disse landene. Problemet er flere år med ikke-bærekraftig gjeldsutvikling, slik at penger som kunne vært brukt til å bygge opp kapasiteten på sykehus og betale for ledighetsgange renner ut i renter og avbetalinger. Dette skyldes mangelfulle internasjonale systemer for å sikre ansvarlighet i statlig långivning og lånopptak.
Den mest effektive måten verdens rikeste land kan hjelpe de mindre bemidlede på nå, er å gi umiddelbare rentefrie gjeldsmoratorium til de som trenger det. Dette har afrikanske finansministere og både IMF og Verdensbanken tatt til orde for. Moratorium – en betalingspause – må gjelde for både bilaterale, multilaterale, og private lån. Ifølge en oversikt laget av den europeiske sivilsamfunnsorganisasjonen Eurodad kan en slik gjeldspause frigjøre mer enn 50 milliarder dollar i 69 lavinntekts-land.
Norge må jobbe sammen med internasjonale partnere for at de utviklingslandene som trenger det får pause. Deretter må man jobbe hardt for å på plass ordninger for å kutte gjelda ned til bærekraftige nivåer før betalingspausene er over.
Land med ikke-bærekraftig gjeld er svært dårlig forberedt
De siste årene har andelen av offentlige inntekter som går til å betjene gjeld i mange utviklingsland økt voldsomt. I 63 land i det globale sør har andelen i gjennomsnitt økt med syv prosent mellom 2011 og 2019, til 12,4%. I enkeltland er andelen mye høyere: Chad 18%, Kongo 23%, Mosambik 35% og Zambia 36 %. I disse landene har den offentlige pengebruken på for eksempel helse, utdanning og infrastruktur falt markant i samme periode.
Mange av de fattigste landene er milevis unna Verdens helseorganisasjons anslag for hvor mye som penger som må til for å nå bærekraftsmålet om god helse til alle. Når koronaviruset nå brer seg og får feste i Afrika sør for Sahara, er dette i land som mangler kritiske strukturer for å møte krisa, og som allerede hadde store utfordringer fra før.
Dobbelt katastrofe
Det er å anta at mange lav- og mellominntekts land som ennå ikke rapporterer om mange smittede allikevel vil rammes hardt. Om grepene for å begrense smittespredning blir slik som i Norge, vil økonomien stoppe opp. I tillegg vil land som er avhengig av enkelte eksportvarer og av næringer som turisme, rammes ekstra hardt på grunn av tiltakene i spesielt Kina og i vestlige land. Bruttonasjonalprodukt i Afrika kan, ifølge Ghanas finansminister (som også leder IMF og Verdensbankens utviklingskomité), falle 5-10 prosent på et blunk. Det sier seg selv at dette vil svekke utviklingen, og sette bærekraftsmålene langt tilbake. Det er ikke bare de umiddelbare humanitære konsekvensene av COVID-19 som bekymrer, men også de langsiktige.
Umiddelbare og langsiktige tiltak
Den norske regjeringen klarer å ha to tanker i hodet samtidig – å hjelpe oss her hjemme og samtidig bistå de som sliter mer enn oss. Utenriksdepartementet har heldigvis tatt initiativ, blant annet til et flergiverfond i FN, og gjennom tilrettelegging for bistandsaktører. Flere bistandsaktører har også fått på plass større avtaler den siste tiden.
Friske penger uten krav om renter og tilbakebetaling er essensielt for land som har svært svake helsesystemer, og som har minimalt finansielt handlingsrom. De største beløpene kan – spesielt for svært gjeldstyngede land –mobiliseres mest effektivt gjennom umiddelbar stans i betaling av renter og avdrag. Dette er også viktig for å unngå at nødhjelp finner veien tilbake til kreditorer. IMF og Verdensbanken har oppfordret bilaterale långivere om å gi gjeldspauser. Nå må de gjøre det samme med sine egne lån også.
Når dette er på plass må man begynne å tenke langsiktig for å unngå at koronakrisa setter oss tiår tilbake. Allerede før koronaepidemien brøt ut var gjeldskriser enten et faktum eller nært forestående i 34 av de fattigste landene. I møter og forhandlinger i FN, IMF og Verdensbanken må regjeringen og Utenriksdepartementet legge stort politisk engasjement i å få på plass effektive og rettferdige internasjonale løsninger på de gjeldskrisene som allerede rammer mange utviklingsland, og på de som kommer.
Norge har tidligere hatt på seg en lederhatt her – så den kan ikke ligge langt inne i skapet.