Første dominobrikke (Klassekampen)

I 2005 var Zambia, i likhet med 36 andre utviklingsland, nede på svært lave nivåer av statsgjeld etter det globale gjeldssletteprogrammet Heavily Indebted Poor Countries Initiative (HIPC). Veien lå åpen for en god og kontrollert økonomisk vekst som ville kunne løfte mange mennesker ut av fattigdom. Dette skjedde også, til en viss grad, en god stund. Imidlertid er de globale systemene for å sikre ansvarlig långivning og låneopptak svært mangelfulle. Da finanskrisen brøt ut i 2008 fantes det derfor få, om noen, bremser i den globale økonomien som kunne forebygge at den statlige gjelden vokste ut av kontroll. Rike land gjorde tilgangen til lån billig og enkel i håp om at låneopptak kunne bidra til å få global vekst opp av grøfta, ved å skape nye arbeidsplasser der disse hadde gått tapt.

På grunn av svært lave sentralbankrenter i Europa og USA var det ikke store summene å hente for private investorer ved å investere pengene sine i rike lands statsgjeld. Hos utviklingsland var historien en helt annen. God økonomisk vekst sammen med høyere renter gjorde utviklingslands statsgjeld til attraktive investeringsobjekter for private långivere på jakt etter avkastning. Et fraværende system for å motvirke en negativ sum av mange slike individuelt rasjonelle investeringsbeslutninger, sammen med långivere og låntakeres overoptimistiske iver etter å investere penger som kunne skape en bedre fremtid, skapte i stedet en statlig gjeldsboble. Allerede før koronakrisen var globale gjeldsbyrder rekordhøye.

34 lavinntektsland var i gjeldskrise, eller i høy risiko for gjeldskrise, før koronakrisen satte inn.

Pandemien har medført det største økonomiske tilbakeslaget verden har sett siden den store depresjonen på 1930-tallet. Et stort antall utviklingsland vil derfor i månedene og årene som kommer havne i gjeldskrise, dersom det ikke kommer på plass en global avtale som kan gjenopprette statlig gjeldsbærekraft. På tross av en rekke interne politiske forhold som har bidratt til Zambias uføre, er krisen i stor grad drevet fram av brede globale trender. Bedre reguleringer må på plass slik at overoptimisme og jakt på avkastning ikke kan fortsette å gjøre staters økonomiske grunnlag skjørt som eggeskall.

Zambia er det første, men blir definitivt ikke det siste landet som går konkurs som følge av korona. I tiden framover må alle verdens land gjøre et krafttak for å forbedre de globale systemene slikt at statlige gjeldskriser kan forebygges og løses. Norge bør gå foran i kampen!