G20s møter i helgen bør gi oss noe vi aldri har sett før

Mange sitter med et inntrykk av at G20 var usedvanlig handlekraftig da smitteverntiltak i forbindelse med koronaviruset begynte å infisere økonomier verden over. På rekordtid fikk de på plass et initiativ (Debt Service Suspension Initiative, DSSI), som skulle sikre pusterom for de aller fattigste landene slik at penger kan gå til helse og sosiale tiltak.

Til applaus fra de internasjonale finansinstitusjonene (IFI) IMF og Verdensbanken ble de rikeste landene den 15. april enige om å utsette gjeldsbetalinger ut 2020 for opptil 77 kvalifiserte land – dersom de søker om det. Hittil har 40 land blitt med. Norge var også aktiv i å utforme dette initiativet gjennom sin plass i Parisklubben – et forum for kreditorland.

Møtes virtuelt: På grunn av Covid-19 avholdes møtene online. Her fra et energiministermøte tidligere i krisen. Credit: G20 Saudi Arabia

Initiativet er godt, men langt fra nok

Selv om dette var et svært viktig skritt i riktig retning er det langt fra nok. G20-landene og IFIene har oppfordret private kreditorer til å delta, men så lenge dette er frivillig er det lite sannsynlig med privat deltakelse – mange retter i disse dager oppmerksomheten sin mot å hyre inn advokater i møte med tøffe og rotete gjeldsforhandlinger.

Videre er mange land redd for å søke utsettelser i frykt for kredittrangeringen sin og fremtidige økte lånekostnader, eller manglende tilgang på kreditt. Usikkerhet rundt konsekvenser for kredittrangering er også grunnen til at Verdensbanken foreløpig ikke deltar i gjeldsutsettelse.

Det største problemet er at DSSI bare dekker 3,65% av betalingsforpliktelsene som utviklingsland står overfor i 2020. Mange av disse landene kvalifiserer nemlig ikke til å delta i initiativet, samtidig som de står midt opp den mest omfattende økonomiske krisen i manns minne. IMF har de siste månedene rullet ut rekordmange kriselån som hjelper på kort sikt, men som skaper større problemer på lang sikt.

Utvidede tiltak og strukturelle løsninger

Dersom vi skal unngå et statlig konkursskred som vil øke omfanget av koronaskadene i mange år fremover må G20s finansministre og sentralbanksjefer gå inn i helgens møter med ambisiøse ideer og levere beslutninger som er så gode at vi nesten ikke tror det.

For det første må betalingsutsettelsen på bilaterale lån gjelde langt utover 2020 – noe annet er urealistisk. Deretter må flere land kvalifisere, og man må sikre deltakelse i initiativet blant private og multilaterale långivere. Dette vil sikre mange utviklingsland helt nødvendig finansiering til å møte pandemien som ikke bare er en helsekrise, men også en sosial og økonomisk krise.

Deretter må politikere og finansinstitusjoner bruke dette pusterommet til å komme frem til langsiktige løsninger. Dette må nødvendigvis innebære restrukturering av gjeld, noe de fleste smertefullt begynner å bli klar over. Verden trenger systematiske rammer for dette. Akkurat nå behandles koronakrisa som en plutselig og midlertidig likviditetskrise, mens den egentlig er et forstørrelsesglass på problemer som har bygget seg opp over flere år.

Vi står ikke overfor et valg mellom gjeldsforhandlinger eller ei, men et valg mellom kaotiske eller ryddige forhandlinger. I helgen bør G20 tenke hardt over hvordan vi skal få på plass en mekanisme som sikrer effektiv og rettferdig reduksjon av statsgjeld til bærekraftige nivåer. Denne bør opprettes i regi av FN, og legge grunnlaget for et permanent rammeverk som kan virke i fremtidige kriser.