Dagens gjeldshåndtering – Kreditorkrav over menneskerettigheter

Innledning

14-30 september vil FNs Generalforsamling samles for årets høstmøter. I forkant av dette har organisasjonens uavhengige ekspert på effekten av statsgjeld skrevet en rapport om behovet for gjeldsreform, aktualisert av koronakrisa og at statlig oppfyllelse av menneskerettighetene svekkes av ikke-bærekraftige gjeldsbyrder. I arbeidet som ledet opp til denne rapporten ble det søkt innspill på tretten ulike spørsmål. Eurodad kom med innspill på seks av spørsmålene (spm. 3-6, 11 og 13). Oppsummert mener organisasjonen at for lite er gjort under pandemien for å sørge for at gjeldstyngede land kan sikre menneskerettigheter og essensielle tjenester.

Spørsmål 3 og 4: Nedbetalinger på gjeld spiser opp tilgjengelige ressurser og styrer midler vekk fra sikring av menneskerettighetene

De to første spørsmålene Eurodad adresserer handler om hvilke tiltak myndighetsorganer har satt inn for å sikre menneskerettigheter under pandemien. Svaret fokuserer på hvordan innsatsen til organisasjoner som G20, Pengefondet (IMF) og andre finansinstitusjoner har vært utilstrekkelig for å snu trenden hvor kreditorkrav prioriteres over menneskerettigheter. De understreker at denne trenden var tydelig også før pandemien, men at den forsterkes i krisas kjølvann i takt med at gjeldsbyrdene vokser. Minst 32 land bruker i dag mer enn 20 prosent av offentlige inntekter på å betjene gjeld, og i minst 62 land brukte i 2020 mer penger på å betjene lån enn på helsetilbud.

Som videre del av svaret, trekker Eurodad frem hvordan den manglende innsatsen svekker kvinners rettigheter i større grad enn menn sine rettigheter. Når staten kutter i offentlige tjenester er det som regel kvinner som tar over omsorgsarbeidet. I tillegg er kvinner overrepresentert både i lavinntektsgrupper, og blant dem som har staten som sin primære arbeidsgiver. Til sammen gjør dette kvinner generelt sett mer sårbare ovenfor statlig innsats for sikring av grunnleggende rettigheter. Følgelig vil de også ofte være mer utsatte i gjeldskriser når staten strammer inn budsjettene for å møte internasjonale institusjoners krav om kutt på veien til hjelp og kriselån.

Spørsmål 5: Planlagt innstrammingspolitikk vil frata befolkningen essensielle tjenester og spenner ben på bærekraftsmålene

Det tredje spørsmålet Eurodad gir innspill på handler om hvilke tiltak som er iverksatt for å verne om staters finansielle handlingsrom (‘fiscal space’) slik at de kan ivareta befolkningens "ekstraordinære" behov under pandemien. Lik forrige svar peker Eurodad her på manglene ved dagens politikk. Konkret argumenterer de for at planlagt innstrammingspolitikk vil bremse økonomisk utvikling, som igjen vil gjøre det vanskeligere å betjene gjeld og bringe land nærmere tidspunktet hvor nye lån er umulig å oppdrive. Dermed vil dagens politikk svekke – ikke verne om – staters evne til å finansiere offentlige tjenester og satsning mot bærekraftsmål.

I tillegg argumenterer de for at framtidige tiltak må være ‘gender responsive’, det vil si bevisst hvordan politikken slår skjevt ut mellom personer av ulikt kjønn. En problemblind – eller 'kjønnsblind' som de kaller det – reform vil forsterke gamle ulikheter.

Spørsmål 6: Introduser en menneskerettighetssentrert tilnærming i vurderingen av bærekraftig gjeld

Det fjerde spørsmålet Eurodad gir innspill på handler om hvordan vurderinger av låntakers evne til å nedbetale lån kan gjøres slik at det styrker menneskerettighetenes prioritet. Til dette har Eurodad et kort svar: Inkorporer det som en sentral del av vurderingen selv. I dag definerer IMF og Verdensbanken bærekraftig gjeld kun som et lands evne til å tilbakebetale lån uten større endringer i politikken, “even at the expense of resource mobilisation towards guaranteeing human rights” (Eurodad, 2021, s. 3). Ved å redefinere vilkårene for hva som ansees for å være en bærekraftig statlig gjeldsbyrde, vil også vurderinger av dette i større grad sikre midler til å styrke menneskerettighetene.

Spørsmål 11: Mangler og muligheter ved G20s gjeldsinitiativ

Det femte spørsmålet Eurodad responderer på – det siste organisasjonen bruker for å peke på svakhetene i dagens system – handler om G20s Debt Service Suspension Initiative (DSSI). Hva har vært fordelene og ulempene ved dette initiativet? Eurodad argumenterer for at sentrale ulemper har vært frivillig deltakelse for private kreditorer og at initiativet utsetter problemet heller enn å løse det. “Debt payments should not only be postponed (...) but effectively and unconditionally cancelled” (Eurodad, 2021, s. 4). En varig løsning må være fri for begge disse svakhetene – noe de mener heller ikke G20s Common Framework on Debt Treatments Beyond DSSI er. Også dette rammeverket svekkes av frivillig deltakelse, ved at behovet for sletting av multilateral gjeld overses og ved at mellominntektsland utelates. Eneste effekt så langt har vært at landene som har spurt om hjelp har fått nedgradert sin kredittvurdering.

Respons til spørsmål 13: Eurodads reformforslag

Det siste spørsmålet Eurodad tar opp etterspør tanker omkring gjeldsslette og gjeldsreform. I sitt svar legger organisasjonen frem deres syn, som kan oppsummeres i følgende punkter:

• Etablere en multilateral gjeldshåndteringsmekanisme. Slik det er i dag preges saksområdet av å være underlagt et såkalt “ikke-regime” (‘non-regime’). Dette fører til at statlig gjeldskriser trekkes ut, og medfører flere runder med restruktureringer som lands befolkninger bærer kostnaden av. G20s “Common Framework” er ikke nok til å løse problemet, da det viderefører problemene kjent fra bilaterale forhandlingsrunder. De argumenterer for at sivilsamfunnets 10 prinsipper for rettferdig gjeldspolitikk må ligge til grunn for en fremtidig løsning.

• Sikre åpenhet. Manglende åpenhet rundt lands låneopptak gjør det vanskeligere å løse gjeldskriser. Eurodad argumenterer for at alle statlige lån og obligasjoner, eller lån gitt med statlig garantier, bør registreres i et offentlig gjeldsregister. De argumenterer óg for å ta i bruk gjeldsrevisjoner, noe de mener vil bidra til å øke demokratisk deltakelse og kontroll. I tillegg mener de dette kan være med å bevisstgjøre om at også utlåner er ansvarlig for god lånepraksis – ikke bare låntaker slik narrativet står i dag.

• Gjeldsslette må gå hånd i hånd med bedre systemer for ansvarlig lånepraksis, slik at man verner om statenes evne til å finansiere bærekraftsmålene. Bedre systemer for å sikre ansvarlighet vil også kunne bidra til at man unngår samme situasjon etter koronakrisen som etter finanskrisen: At gjeldsbyrdene raskt kom ut av kontroll igjen etter forrige runde med gjeldsslette, grunnet manglende reguleringer som kan sikre ansvarlige og bærekraftige statlige låneopptak.

• Sikre deltakelse fra private kreditorer. Eurodad foreslår at Pengefondet (IMF) bruker muligheten gitt under Artikkel VIII, del 2 (b), som gir dem mulighet til å stoppe kreditorkrav i en låneavtale. Ved å ta i bruk denne regelen kan IMF beskytte låntakere som har handlet i god tro mot aggressive kreditorer. IMF kan gjøre dette i alle sine 189 medlemsland – inkludert i USA og Storbritannia hvor de fleste internasjonale lån er registrert. Å ta i bruk denne muligheten – effektivt et virkemiddel for å fryse kreditorkrav – ville i tillegg bidratt til at alle private kreditorer får samme behandling, dermed skapt “intercreditor equality”.