Libanon – alle krisers mor (Klassekampen)
DEBATTINNLEGG: Libanon – landet som en gang var Midtøstens finansielle sentrum – gjennomgår det internasjonale eksperter anslår å være en av de tre verste økonomiske krisene siden midten av 1800-tallet. Korrupsjon og uansvarlig politisk lederskap har bidratt til krisen, og økonomien har implodert. Én hendelse gir enkelte håp: Etter et år uten regjering har milliardæren Najib Mikati blitt innsatt som statsminister. Det åpner for avgjørende samtaler med Det internasjonale pengefondet (IMF) om sårt tiltrengt hjelp, men først må tap og ansvar fordeles.
Da en libanesisk bekjent beskrev krisen for meg, forklarte hun: “Se for deg krisene i Venezuela, Hellas, og Argentina – og legg dem sammen. Vi nærmer oss situasjonen i Libanon”. Poenget hun illustrerte var at krisen i Libanon ikke avgrenser seg til ett problem eller ett område. Lik Murphys lov har alt som kan gå galt, gått galt. Det statlige budsjettet kollapser under vekten av enorme underskudd, landets valuta har nærmest mistet all sin verdi, banksektoren er paralysert og utenlandsgjelden er blitt uhåndterbar stor. Verken fjorårets eksplosjon i Beiruts havn eller koronapandemien har gjort annet enn å forsterke den nedadgående spiralen.
I slike situasjoner er det vanskelig å se hvor man skal starte. I Libanons tilfelle peker eksperter på at det viktigste landets nye statsminister kan gjøre, er å stabilisere økonomien og stoppe situasjonen fra å bli enda verre. En sentral del av dette vil være å få kontroll over utenlandsgjelda. Et land uten midler til å tilbakebetale sine lån har ikke råd til å ivareta sine innbyggere, noe de fleste i Libanon vet altfor godt: Mer enn halvparten lever nå under fattigdomsgrensa. Økonomiske kriser så dramatiske som denne pleier som regel bare å følge krig eller konflikt.
Å få gjeldskrisa under kontroll bringer historien tilbake til IMF, og til spørsmålet om tap og ansvar. Partene må nemlig enes om både omfanget og fordelingen av de økonomiske tapene krisen har innebåret, før Libanon kan få tilgang på konkret hjelp fra fondet. Tross det er intuitivt å tenke at de som skapte krisen også skal betale for den, er det sjeldent slik i gjeldskriser. Ansvar og tap går sjeldent hånd i hånd.
Mens det er bred enighet om at krisen er skapt av Libanons politiske system, av korrupsjon og politisk vanskjøtsel, har mangelen på internasjonale systemer som sikrer ansvarlig långivning og låneopptak bidratt til å muliggjøre den. Slik gjeldspolitikken fungerer i dag, kan en korrupt ledelse ta opp store lån for egen vinning uten å rammes av konsekvensene. Det demonstrerer situasjonen i Libanon ettertrykkelig klart.
Krisen i Libanon er spesiell på mange måter, men ikke ved at landet sliter med ubetalbar stor statsgjeld. Over hele verden betaler skattebetalere på lån de aldri så fruktene av, ofte med alvorlig konsekvenser som tapte arbeidsplasser, utdanningsmuligheter og mangelfull helsehjelp. Det er derfor flott at Norge i år prioriterte å understreke behovet for bedre systemer for ansvarlig lånepraksis i FNs generalforsamling.
Behovet for endring er imidlertid større, for krisen i Libanon minner oss på at verden trenger et uavhengig, multilateralt organ som kan løse statlige gjeldskriser på en regelbunden og effektiv måte. Institusjonene som i dag utfører oppgaven, har en historie av å prioritere gjenopprettelse av statens evne til å betale sine kreditorer over evnen til å ivareta befolkningens grunnleggende behov.
Med pandemien har risikoen for en global gjeldskrise økt betraktelig. Det lover godt at den nye regjeringsplattformen slår fast at Norge skal støtte opp om etableringen av internasjonale mekanismer for effektiv og rettferdig håndtering av statlige gjeldskriser. I tiden som kommer er det avgjørende at regjeringen sørger for at det går fra ord til handling i det internasjonale samarbeidet.