DEN GLOBALE GJELDSSITUASJONEN

Fordi dataene ikke blir tilgjengelige med én gang, behandler årets rapport gjeldssituasjonen ved utgangen av 2020 – det første pandemiåret.

Rapporten viser at de fleste av verdens land har kritisk høy gjeld. Hele 135 lav- og mellominntektsland har så høy statsgjeld at den regnes som kritisk. Erlassjahr ser både på den samlede offentlige gjelden og den gjelden som skyldes til utlandet. I tillegg forteller rapporten at gjeldssituasjonen har forverret seg dramatisk som følge av pandemien.

Koronapandemien har ført til sterkt økte offentlige utgifter i mange land samtidig som det har gått dårlig med økonomien. Nedstengninger av bedrifter, karantene og mindre eksport har medført store økonomiske tap og mindre inntekter til verdens stater. På samme tid har de vært nødt til å øke utgiftene sine til helsevesenet og for å hjelpe økonomien. Mange land blitt nødt til å ta opp nye lån for å dekke disse utgiftene. Derfor har flere land fått et kritisk høyt gjeldsnivå, og for de landene som allerede hadde et kritisk høyt nivå, har situasjonen blitt enda verre.

Ifølge rapporten har spesielt gjelden til utlandet økt. Utenlandsgjeld er et mye større problem enn gjeld til aktører innad i landet. Denne gjelden er man nødt til å betale i en utenlandsk valuta, som regel i amerikanske dollar. Det medfører at et land ikke kan betale gjelden med penger som dets egen sentralbank trykker. Dessuten gjør det land som låner penger utsatt for svingninger i valutakursen. Fordi dollaren har økt i verdi, har gjeldsbyrden blitt enda større for land med gjeld i dollar. Ifølge rapporten betalte 35 land mer i renter til utlandet enn det de fikk i nye lån.

I siste årene har vi sett en tendens til at en økende andel av lands utenlandsgjeld består av obligasjoner. Denne tendensen fortsetter til en viss grad, men for første gang på mange år øker andelen av gjelden som betales til multilaterale institusjoner som IMF og Verdensbanken.

Under pandemien etablerte G20-landene Debt Service Suspension Initiative (DSSI), et system som skulle gi land betalingsutsettelser. DSSI hjalp lite, for det dekket bare en liten gruppe land og kun gjelden som skyldes til bilaterale utlånere, altså stater. DSSI ble avviklet ved utgangen av 2021. G20 etablerte også Common Framework, et nytt system for gjeldshåndtering. Dette systemet er svært ineffektivt. Kun tre land har søkt om hjelp gjennom Common Framework, men ingen av dem har fått noen løsning.

Rapporten kaster et ganske dystert blikk på fremtiden. Mange fryktet at koronakrisen ville utløse en bølge av mislighold. Det vil si at stater ikke klarer å betjene gjelden sin. Det skjedde ikke i 2020, men vi kan ikke pustet lettet ut: Bølgen ble ikke avverget, bare utsatt. Faren for en slik bølge vedvarer fordi det ikke har vært noen effektive tiltak for å slette eller håndtere gjelden. Selv om noen tiltak har blitt innført av G20 og IMF, er de lite effektive.

Når gjelden som ble utsatt gjennom DSSI, må betales tilbake i 2023, blir det store utgifter på én gang for landene det gjelder. Inflasjon, økte renter, lavere vekst og krigen i Ukraina gjør en vanskelig situasjon verre. Ifølge rapporten kan det forventes at gjeldstyngede land vil ta opp ny gjeld og stramme inn offentlige budsjetter for å betjene gjelden samtidig som de tar hånd om virkningene av pandemien. Det er ikke sikkert at økonomien gjeldstyngede lav- og mellominntektsland kommer tilbake til nivået den var på før pandemien. Alt i alt er det altså liten grunn til å være optimistisk om gjeldssituasjonen i nær fremtid.