Gjeldskrise etter gjeldskrise
Onsdag 6. april skrev Ulrika Modeer, vise-generalsekretær i UNDP, og Arvinn Gadgil, direktør for UNDP Oslo Governance Center, om hvordan krigen i Ukraina påvirker det internasjonale utviklingsarbeidet. En av utfordringene de tar opp er det rekordhøye gjeldspresset stater opplever. Skal vi unngå at gjeldskriser spenner ben på klimasatsning, bærekraftsmål og fredsprosesser, er det riktig, som de skriver, at rike land må øke innsatsen. Når det kommer til gjeld må dette innebære å gjøre hjelpen som finnes tilgjengelig for alle land – ikke bare et begrenset antall land som passer en utdatert problemforståelse.
Da pandemien kom i 2020 ble det fort klart at krisen bar med seg en større risiko for statlige gjeldskriser. Hvorfor er enkelt å forstå: Mens smitteverntiltak og nedstengninger bidro til å bremse økonomisk vekst og staters inntekter, innebar tiltakene også økte utgifter. Med rekordhøy gjeld som utgangspunkt, manglet de fleste stater forutsetningene for å håndtere et større budsjettunderskudd – konsekvensen av at inntekter skumper samtidig som utgifter øker.
Fordi gjeldskriser bidrar til å hindre utvikling og er destabiliserende for verdensøkonomien, handlet verdens land raskt for å få på plass et system som kan håndtere slike kriser. Innen utgangen av 2020 hadde forumet G20 etablert både et system for betalingsutsettelse og et rammeverk for håndtering av gjeldskriser. Førstnevnte var ment som et kortvarig løsning og er avviklet; sistnevnte fremholdes fortsatt som løsningen på verdens gjeldsproblemer. Det er det ikke.
Når en politisk løsning på et problem utformes, er det avgjørende at en presis problemforståelse informerer prosessen.
Et av hovedproblemene med rammeverket slik det er i dag, er at bare et begrenset antall land kan søke om å delta. Dette overser hvordan mange mellominntektsland sliter like mye med ikke-bærekraftig statsgjeld som lavinntektslandene som er gitt tilgang. Når en politisk løsning på et problem utformes, er det avgjørende at en presis problemforståelse informerer prosessen. I en ny rapport om den globale gjeldssituasjonen finner man stater med kritisk høy gjeld i alle regioner og inntektsgrupper.
Bærekraftig statsgjeld er en forutsetning for bærekraftig utvikling. Uten penger, kan stater gjøre svært lite. Det bør derfor ikke forstås som et teknisk spørsmål forbeholdt de få, men en sentral byggeblokk i all utviklingspolitikk. SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk oppfordrer derfor flere å engasjere seg i spørsmålet, og regjeringen til å støtte tiltak som sikter på å styrke den internasjonale gjeldsarkitekturen.