FNs Forum for finansiering for utvikling: Private investorer spiser kake mens utviklingslandene kjemper om smulene.

Forrige ukes Financing for Development (FfD) Forum i New York gjorde seg bemerket seg ved å være det første store arrangementet som i et formelt sluttdokument innrømmer at vi, med det nåværende tempoet, ikke kommer til å nå FNs bærekraftsmål. Det årlige forumet - som omhandler alle aspekter av økonomi og finans – skal brukes til å bli enige om finansielle reformer som promoterer utvikling. Politiske blokkeringer setter imidlertid fortsatt begrensninger for forhandlingene, og det var derfor lite fremgang i løpet av forumet. 

Sluttdokumentet fra FfD-forumet tegner et alarmerende bilde: “The current global trajectory will not deliver the goal of eradicating poverty in all its forms and dimensions by 2030”. En viktig årsak til dette er at bærekraftsmålene mangler tilstrekkelig finansiering. Selv om det ikke er mangel på penger i oppblåste eiendomspriser og spekulative bobler over hele verden, klarer ikke politiske myndigheter å reformere det finansielle systemet og kanalisere pengene til utviklingsfinansiering. FfD-forumet for 2017 lovet riktignok "umiddelbar handling ... for å iverksette Addis Abeba-handlingsagendaen" (forpliktelsene som ble gjort på den siste internasjonale FfD-konferansen for to år siden), men det er uklart akkurat hva substansen i denne formuleringen er. 

Konsesjonell finansiering: Kamp om kakestykkene

Diskusjonen om tilgang til konsesjonell finansiering (finansiering med bedre vilkår enn det som er tilgjengelig gjennom vanlige markedsmekanismer) delte gruppen av utviklingsland, og forhindret G77 og Kina i å skape en mer effektiv felles front. Det er åpenbart et begrenset totalt beløpet som kan gå til støttetilskudd og subsidierte lån, og dette begrenser seg ytterligere når de fleste giverlandene ikke oppfyller målet om å gi 0,7 prosent av BNP til bistand. Ulike grupper av utviklingsland har begynt å kjempe om kakesmulene – de minst utviklede landene, en rekke land i spesielle situasjoner (f.eks. Small Island Developing States) og til og med gruppen av mellomstore land vil nå ha tilgang til mer konsesjonell finansiering.

Dette ga EU, representert ved utviklingskommissær Neven Mimica, muligheten til å presentere seg som verdens største giver og slik unngå behovet for å ta opp EUs manglende samstemthet i en rekke politiske spørsmål. Et eksempel på disse politiske spørsmålene er EUs nye investeringsplan, som har et sterkt og kontroversielt fokus på privat sektor. Mange deltakere på forumet understreket at bistand ikke vil være tilstrekkelig til å finansiere bærekraftsmålene, og at man må passe på at andre ressurser også er utviklingsrettet. 

Ecosoc Chamber 610X292

2017 ECOSOC Forum on Financing for Development. Foto: UN

Private investeringer: Lite pisk, mye gulrot

I mangel av en klar og ambisiøs plan for hvordan offisiell sektor skal fylle implementeringsgapet, har noen regjeringer gått tilbake til å håpe på et mirakel: Private investeringer er den nye manna fra himmelen som skal redde bærekraftsmålene. Å få privat sektor til å jobbe for utvikling – eller i det minste å sørge for at private bedrifter og investorer slutter å gjøre skade, slutter å forårsake miljøskader eller slutter å bryte menneske- og arbeiderrettigheter – vil være avgjørende for å klare å oppfylle bærekraftsmålene.

Strategien som ble presentert på FfD-forumet, virker ikke særlig troverdig. Det var veldig mange gulrøtter: Multilaterale utviklingsbanker ble oppfordret til å bruke sine ressurser for å mobilisere mer penger og til å ta i bruk alle såkalte "risikodelingsinstrumenter", inkludert saminvesteringer, "blending" (bistand som blandes med utlån og private investeringer), offentlig-private samarbeid og garantier. Myndighetene skal utvikle såkalte prosjekter og tiltrekke seg private investeringer gjennom et konkurransedyktig forretnings- og investeringsklima. Sistnevnte ville rett og slett bli et "race to the bottom" hvis alle 193 FN-landene prøver å gjøre dette på samme tid. Det ble til og med bekreftet at private investeringer bør subsidieres med bistand, et insentiv for private investorer til å ta del i kampen om de knappe bistandsressursene.

Samtidig inneholder strategien veldig lite pisk: Det var ikke mye å snakk om at den private sektoren må ta hensyn til bærekraftsmålene. Selv myke tilnærminger, som enigheten fra Addis i 2015 om å utarbeide bedre retningslinjer for offentlig-private samarbeid, ble ikke plukket opp igjen i år. De store selskapene og bankene var tydelig representert på FfD-forumet og nøt sine gratis lunsjer på donor- og skattebetalers bekostning.

Gjeldsbærekraft: Krisen er oppdaget, men det er ingen løsninger i sikte

Det er nå en klar trend at en øker gjeldsgraden i utviklingsprosjekter ved å oppmuntre private investorer til å ta i bruk de nye risikodelingsinstrumentene. Å oppmuntre til dette samtidig som gjeldsbyrdene i mange land øker og stadig flere sliter med kritiske og ikke-bærekraftig gjeldsbyrder er en grunnleggende motsetning som forumet konsekvent ignorerer. Forhandlerne på FfD-forum var selvsagt klar over at globale gjeldsnivåer har nådd nye høyder, og at situasjonen blir stadig vanskeligere å håndtere ettersom "endringer i sammensetningen av gjeld ... utgjør ytterligere risiko for den allerede skjøre globale økonomien". Statlig gjeld til private aktører spilte igjen en nøkkelrolle i forhandlingene, og flere medlemsland ønsker å benytte enda mer av denne type finansiering. Dette fører til at forumet forslag til finansieringsløsninger eskalerer de allerede eksisterende gjeldsproblemene.

Sluttdokumentet sier imidlertid lite om løsninger. Sivilsamfunnsorganisasjoner som deltok i forumet påpekte at Addis Abeba-forpliktelsen til å "arbeide for en global konsensus om retningslinjer for debitor- og kreditoransvar" ennå ikke er initiert i FN. Enda viktigere var det at de påpekte at arbeidet med en ny gjeldshåndteringsmekanisme har blitt satt til side etter at generalforsamlingen vedtok et sett av prinsipper for to år siden. Forumets eneste fremgang på gjeldsfeltet var en ny studie om regionale gjeldslettelsesinitiativer for land rammet av klimaendringer som ble presentert, noe som ble satt pris på av det karibiske fellesskapet (CARICOM). 

Nasjonal ressursmobilisering og skatt: Fortsatt ønske om et mellomstatlig skatteorgan

Delene av FfD-forumets sluttdokument som omhandler nasjonal ressursmobilisering bruker mye plass på å kartlegge alle de forskjellige små og fragmenterte tiltakene som ble opprettet etter Addis og prøver å finne et kompromiss som kan bøte på det manglende skatteorganet. Behovet for et globalt skatteorgan ble påpekt av mange, blant annet av sivilsamfunn og Ecuador som representant for G77 og Kina - gruppen som representerer flertallet av FNs medlemsstater.

Forumets fremtid

På den positive siden har FfD-forum og dets konklusjoner viet mer oppmerksomhet til tverrgående saker som finansiering og sikring av sosial beskyttelse og likestilling, selv om det fortsatt er mangel på konkret handling.

Årets FfD-forum hadde flere deltagere enn i fjor og det ble også arrangert flere sidearrangementer. Forumet er i ferd med å etablerer seg som en inkluderende mulighet til å diskutere spørsmål knyttet til finansiering for utvikling og global økonomisk styring, og er et godt alternativ til, for eksempel, årsmøter i Bretton Woods-institusjonene. Når det er sagt, ville det være enda mer nyttig hvis forumet klarte å sende faktiske arbeidsoppgaver til forskjellige deler av FN-systemet, inkludert Generalforsamlingen. Når det gjelder finansieringen av bærekraftsmålene er det fortsatt mye arbeid som gjenstår, og muligheten det årlige forumet legger til rette for bør ikke bli bortkastet.


Denne teksten er oversatt fra engelsk og var først publisert på Eurodads blogg, skrevet av Bodo Ellmers: http://eurodad.org/ffd-fighting-for-crumbs



Les også: