Nytt gjeldsforvaltningsregime bør være fokus for G20
26. juni 2010 samles lederne i den såkalte G20-gruppen, som består av industriland og utviklingsland, i Toronto for å koordinere globale tiltak mot den pågående økonomiske og finansielle krisen.Nå når europeiske gjeldskriser dominerer overskriftene er det på tide at G-20 hevder sitt globale lederskap ved å få på plass en ansvarlig måte for land i krise for å omstrukturere statsgjeld. Dette mener Kevin P. Gallagher fra GDAE (The Global Development And Environment Institute) i sin siste spalte i Martin Wolfs “Economists Forum” i Financial Times. - Å utvikle et regime for å forvalte statlige gjeldskriser bør stå øverst på G20s agenda, sier Wolf.
Som Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff viser i ”This Time is Different: Eight Centuries of Financial Folly”,er bankkriser ofte etterfulgt av gjeldskriser. Europas gjeldskrise topper kanskje overskriftene nå, men problemet vil ikke ende her.
Reinhart og Rogoff finner at gjeld/BNP-terskelen der nasjoner faller ut i kriser har historisk sett vært 30-35 prosent av BNP. Ifølge Verdensbanken hadde mer enn 60 land nådd denne terskelen i 2008, de fleste av disse utviklingsland. (1) EnIMF-rapport fra 2009 som undersøkte 71 lavinntektsland, hevdet at 28 av de fattigste landene har høy risiko for gjeldskriser. (2)
Men en nasjon trenger ikke ha en høy gjeld/BNP-ratio nå for at det skal gå galt; selv nasjoner med lave budsjettunderskudd kan fort bli påvirket når regjeringer låner til utkausjonering eller stimuli, og så opplever treg vekst og lave skatteinntekter. Plutselig kan gjeldsbetjening se vanskeligere ut.
Mange land må, hvis ikke denne gangen så neste, omlegge, restrukturere, eller til og med la være å betale sin gjeld. I dag finnes det ikke et adekvat forum der stater kan løse sine gjeldsproblemer. Dermed resulterer som oftest gjeldssamtaler i kriserammede debitorer og misfornøyde kreditorer.
Fraværet av en restruktureringsmekanisme er både kostbart, urettferdig og, som argumentert i Barry Herman, Jose Antonio Ocampo, og Shari Spiegels nye bok ”Overcoming developing country debt crises”, et stort tomrom i den internasjonale finansielle arkitekturen. Denne systemiske mangelen har ført til enorme utbetalinger fra IMF og nasjonale myndigheter, fra 50milliarder dollar for Mexicos pesokrise til utrolige 1 000 milliarder dollar for Europas nåværende krise. Disse utbetalingene går i lommene til private kreditorer og er betalt av skattebetalere og borgere over hele verden.
I tillegg til dette er de økonomiske tapene med dagens ad-hoc-baserte omstruktureringssystem betydelige. Omstrukturering kan være langvarig, og forårsaker ofte panikk og kapitalflukt, samtidig som kreditorene ikke får renter og debitorer ikke har tilgang til finansiering.
Som Eric Helleiner ved Universitetet i Waterloo har vist (3), er ideen om et globalt system der kreditorer og långivere kan forhandle gjeldsproblemer ikke nytt.
Mexico foreslo en mekanisme i 1933, Harry Dexter White inkluderte en slik funksjon i sitt førsteutkast av IMF-artikler på 1940-tallet, UNCTAD anså et slikt regime som kjernen i en "ny økonomisk verdensorden» på 1970-tallet, og så sent som i 2001, i kjølvannet av Argentinas økonomiske krise, utstedte IMF et dokument om en "Sovereign Debt Restructuring Mechanism". (4)
Felles elementer i mange av disse tidlige forsøkene inkluderer forslag til et rettferdig forum for forhandlinger, en stillstandsklausul som forhindrer at obligasjonseiere raskt trekker sine investeringer ut av en debitornasjon, og klausuler som begrenser evnen til misfornøyde minoritetsgrupperinger av obligasjonseiere til å gå til søksmål mot kreditornasjoner.
Disse forslagene har aldri modnet blant annet fordi debitorer frykter at støtte til et slikt forslag vil signalisere at en nasjon står på randen av en gjeldskrise, og dermed påvirke landets kredittverdighet, samt at kreditorer er tilfreds med status quo. Helleiner karakteriserer med rette dette som en utfordring tradisjonelt knyttet til kollektiv handling, gitt at en ryddig restrukturering helt tydelig er av interesse for både kreditorer og debitorer.
Vi sitter igjen med et ad-hoc-system hvor noen obligasjoner har interessante, men begrensede "kollektiv handling”-klausuler som tilbyr betingelser for omstrukturering og frivillige etiske retningslinjer uten tenner.
Utfordringer knyttet til kollektiv handling kan bare løses ved lederskap. (5) Det er der G20 bør komme inn. G20 skryter av å være som et samarbeidsvillig global vert for finansiell stabilitet. Det overordnede målet med slik innsats må være å slå fast en eneste global standard for balansert og rettidig restrukturering som tilfredsstiller behovene til kreditorene samtidig som debitornasjoner muligheten til å vokse og jobbe med gjenoppbygging. Det er her G20 kan sette sine spor.
Referanser:
- The World Bank Data Catalogue: http://data.worldbank.org/data-catalog
- IMF: The Implications of the Global Financial Crisis for Low-Income Countries http://data.worldbank.org/data-catalog
- The Mystery of the Missing Sovereign Debt Restructuring Mechanism, Eric Helleiner. Contributions to Political Economy, Vol. 27, Issue 1, pp. 91-113, 2008.
- A New Approach to Sovereign Debt Restructuring, Anne O. Krueger. International Monetary Fund, 2002. http://www.imf.org/external/pubs/ft/exrp/sdrm/eng/index.htm
- Sovereign Bond Restructuring: Collective Action Clauses and Official Crisis Intervention, Kletzer, Kenneth. International Monetary Fund, 2003. http://www.imf.org/external/pubs/cat/longres.cfm?sk=16571.0
Foto: Flags of G20 nations inside the main meeting room of the London Summit, 2 April 2009; Crown copyright. Av Downing Street.