Kriser i reprise (Klassekampen)

Innlegget stod på trykk i Klassekampen 9. august 2012

20. august er det 30 år siden Mexicos finansminister Jesús Silva Herzog erklærte at Mexico ikke var i stand til å innfri gjeldsforpliktelsene sine. Mexicos konkurs ble starten på gjeldskrisen i utviklingsland, etterfulgt av kriselån, gjeldsslette og strukturtilpasningsprogrammer. Nå er det Europa som ligger sykemeldt med gjeldskrisediagnosen, og Det internasjonale pengefondet (IMF) er igjen på plass for å helbrede den syke. Men hva har økonomene i IMF egentlig lært av 30 år med gjeldskriser?

IMFs oppgave er først og fremst å stabilisere økonomien og sikre at utlånerne får pengene sine tilbake. Da gjeldskriser brøt ut i utviklingsland, var medisinen kriselån med strenge krav om nedskjæringer i offentlige utgifter, privatisering, handelsliberalisering og deregulering. Også gjeldssletteinitativet for fattige gjeldstyngede land (HIPC) innebar betingelser for gjeldsslette. I Malawi krevde IMF at myndighetene solgte kornlagre og fjernet tollmurer, noe som førte til sult, manglende industri og nye gjeldsbyrder.

Malawi er ikke alene. IMF selv melder at en fjerdedel av landene som fikk gjeldsslette under HIPC igjen er i gjeldsnød, og av de 31 landene som har fått gjeldsslette, er det bare Bolivia som har gått med driftsoverskudd i perioden 2001-2011. Av de resterende 30 hadde 22 et driftsunderskudd på mer enn fem prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) i samme periode, ifølge IMF. Tallene viser at gjeldskriser er langvarige og tilbakevendende. IMFs løsninger på gjeldskriser har til nå bare fungert som smertestillende og har slett ikke behandlet årsaken til problemet.

Dagens scenario i Europa er skremmende likt det vi så utspilte seg på 1980- og 1990-tallet i utviklingsland. Likevel gir IMF Europa samme kur for å lindre gjeldssmertene. Når IMF skal slette gjeld, vies det lite oppmerksomhet til hvor gjelden kom fra, og hvem som var ansvarlig for utlånene. Gjeldsbyrdene i utviklingsland inneholdt rester av illegitim gjeld, tatt opp av nådeløse diktatorer som Kongos Mobutu Sese Seko og Ugandas Idi Amin. På tross av at pengene hadde blitt brukt til å undertrykke befolkningen, var det forventet at gjelden ble betalt tilbake. På den tiden var det ingen som krevde at bankene selv burde ta ansvar for utlån til diktatorer. Heldigvis er ikke Europas eksempler like brutale, men det er fortsatt befolkningen som sitter igjen med regningen etter at bankene er reddet.

For at verden skal kureres mot gjeldskriser, trengs det forebyggende tiltak som regulerer lånemanien. I vår lanserte FN prinsippene for å fremme ansvarlig utlån og låneopptak som blant annet vektlegger kreditors medansvar. Dette er et lite skritt på veien mot et mer ansvarlig økonomisk system. Men fortsatt gjenstår det et maktskifte fra en utlånerstyrt verden til en mer rettferdig ansvarsfordeling mellom låntager og utlåner både ved låneopptak og ved gjeldsslette.

HIPC er det eneste internasjonale gjeldsslette­initativet, men i 2014 fases dette ut uten at en ny mekanisme er på plass for å håndtere gjeldskriser og slette gjeld. Gjeldsslette vil fortsette å være kreditorstyrt, med ad hoc løsninger som er tidkrevende og uforutsigbare. I stedet trengs det en uavhengig instans som kan legitimt vurdere hvorvidt og hvordan gjeld skal slettes. Nå er det på tide at IMF legger fra seg skalpellen og tar lærdom av 30 år med kriser.