- Vi skor oss på andres lidelse

Tidligere i år skrev du et innlegg i Dagens Næringsliv der du tar til orde for innføring av etiske retningslinjer for pensjonsfondets investeringer i statsobligasjoner. Er dette et tema du jobber med?

Jeg jobbet mye med de etiske retningslinjene for oljefondet tidligere. Nå er jeg på vei inn i det igjen blant annet i forbindelse med evalueringen som ble gjort av de etiske retningslinjene. Da skrev jeg en rapport som ble levert inn i forbindelse med den åpne høringen. Jeg begynner å snuse på feltet igjen nå, og jeg må si at den rapporten dere laget på dette feltet (Øygunn Brynildsens rapport «Borrow my pension» 2009) var veldig god. 

Hva er konsekvensene av at pensjonsfondet ikke har etiske retningslinjer for statsobligasjoner?

Det finnes jo en eksklusjonsmekanisme; Norge kan ikke kjøpe statsobligasjoner av et land det er rettet omfattende internasjonale sanksjoner mot. Men denne mekanismen er jo nærmest sovende. Konsekvensen av det er at vi skor oss på andres lidelse. Vi må regne med at en god del av obligasjonene blir lånt ut til forhold som er kritikkverdige. Man bidrar til å skru utviklingslandene enda lengre ned i gjeldsfella. Det er i seg selv et alvorlig problem. Men det er ingen uro rundt dette, verken hos departementet eller i den offentlige debatt. Også pressen har vært usedvanlig tafatte i dette hensyn. Jeg lurer på om det er gode grunner til å si at oljefondet, som i sin tid var innovative på etikk og finans, er i ferd med å stagnere.

Hvilke typer retningslinjer burde man innføre for kjøp av statsobligasjoner?

Når det gjelder oljefondets kjøp av aksjer er jo ikke poenget bare å drive aktivt eierskap i enkelte selskaper, men også å innføre nye standarder i markedet. Da kunne man tenke seg den samme problematikken i forhold til statsobligasjoner; pensjonsfondet burde gå foran og ta til orde for at man endrer på standardene i det internasjonale finansmarkedet,

og dermed frembringe en diskusjon. Men akkurat hvilke type retningslinjer det skulle vært vet jeg ikke. Men man kunne brukt menneskerettighetene; grovhet og systematikk
i brudd på menneskerettighetene som et kriterium på om land er egnet for investeringer. For aksjedelen av fondet har man i dag en liste over selskaper som blir varslet om at de
kan bli ekskludert. Man kunne tenkt seg et lignende instrument på obligasjonssiden; en slags svarteliste. 

Hva tenker du om å innføre en «hviteliste», det vil si en positiv liste over land som fondet kan kjøpe obligasjoner av?

Det er konsistent å sette de to sammen. Det er jo også diskutert i aksjeporteføljen at stater som er flinke til å overholde menneskerettigheter er mer interessante investeringsobjekter. Dermed kan man argumentere finansielt sett for at disse statene utseder obligasjoner som vil kaste mer av seg fordi de har mer bærekraftige økonomiske

markeder.

Finansdepartementet er opptatt av prinsippet om at fondet ikke skal brukes som et utenrikspolitisk instrument. Er det et godt prinsipp? Intuitivt tenker jeg at det ligger en ansvarsfraskrivelse i det. Med det argumentet er man tett på å innrømme at her er det et problem, men man kan ikke ta konsekvensen av dette problemet. Da reiser spørsmålet seg: hvem kan da ta hånd om det? Det er tankevekkende at man kan leve med det såpass knirkefritt, og at mediene lar politikerne leve med det. Hvordan tror du det internasjonale finansmarkedet hadde reagert dersom pensjonsfondet innførte etiske retningslinjer for statsobligasjonskjøp? Det kommer helt an på hvilke retningslinjer som ble innført, men jeg kan ikke tenke meg annet enn at man hadde fått høy «kred» og stor anerkjennelse for det. Det ville signalisere veldig høye kvalitetskrav. Sånn sett kan man undres over at det ikke har skjedd.

Hvordan vil du anbefale Slug å gå fram for å få myndighetene til å innføre etiske retningslinjer for kjøp av statsobligasjoner?

Jeg ville tatt kontakt med folk utenfor forvaltningsmiljøet, folk i akademia med spisskompetanse på finans, og diskutert tema med dem. Nå er det også en del folk som har sluttet i den etiske forvaltningen av fondet. Jeg ville tatt kontakt med dem. Dette er folk med innsidekunnskap, og kanskje vil de ha frustrasjoner de har sittet med, men ikke har kunnet snakke om. Jeg tror også jeg ville tatt kontakt med Knut Kjær, som satt i lederstolen for fondet før Yngve Slyngstad. Kanskje han har noe å si til dette.

Artikkelen stod på trykk i Gjeldsbrevet nr 1, 2012.

Foto: Erik Christensen