Dommedag i gjeldskamp (Dagens Næringsliv)

Den amerikanske dommeren Thomas Griesa ba i oktober Argentina betale 1.3 milliarder dollar i gjeldsnedbetalinger til "gribbefondet" NML Capital. NML kjøpte opp gjeld av Argentina da landet var i krise i 2001. Mens 93% av Argentinas utlånere gikk med på en gjeldsstrukturering som reduserte gjelden med ca. 75%, ble resten av gjelden kjøpt opp av Singer og andre spekulanter som håpet å en dag kunne kreve pengene tilbake.

Argentina anket saken og i dag behandles anken. Om NML vinner saken og den setter presedens vil det både kunne føre til at færre utlånere blir med på gjeldssletteordninger i framtida og at flere investorer spekulerer i frafalt gjeld, ettersom de vil kunne forvente å få innkrevd gjelden etter at krisen er over.

Ironisk nok er dagen i dag også jubileum for en av de mest effektive gjeldsforhandlingene i historien. Gjennom London-avtalen som ble undertegnet 27. februar 1953 ble alle Tysklands långivere, blant dem også Hellas, med på å halvere Tysklands gjeldsbyrde, forlenge nedbetalingstiden og gi landet en nedbetalingspause på 5 år.

Den gunstige avtalen banet vei for en enorm utvikling for Tyskland i årene som kom og Tysklands gjeld av BNP falt fra 21% til 6%. Til sammenligning er gresk gjeld snart 190% av BNP.

I korte trekk handlet London-avtalen om å få Tyskland raskt på fote etter andre verdenskrig. Avtalen fastslår at hensikten var å ”gjøre det mulig for låntaker å bli et fullt fungerende medlem av verdensøkonomien igjen”. For å sikre dette, ble en av betingelse at Tyskland ikke måtte finansiere gjeldsnedbetalingene med valutareservene sine. I stedet skulle avdragene betales med eksportinntekter.

En slik rask og sjenerøs avtale gjorde at det praktisk talt ikke ble mer diskusjon om Tysklands gjeld på flere tiår. ”London 53” har siden blitt løftet fram som et eksempel til etterfølgelse for andre land, når det kommer til hvordan man bør håndtere gjeldskriser. Avtalen var fleksibel, Tyskland var med på å bestemme betingelsene, og, viktigst av alt: alle var med.

Måten Tysklands gjeldsbyrde ble håndtert på står i skarp kontrast til Argentinas nedskriving i 2001 samt gjeldssletten utviklingsland har fått gjennom IMF og Verdensbanken de siste tjue årene. Likevel er én ting likt: Gjeldssletten fant sted i en politisk kontekst som la sterke føringer for avtalen. Tysklands långivere hadde store interesser i å stabilisere landet økonomisk og politisk så fort som mulig, slik at det kunne fungere som en buffer mot kommunismen.

Som i 1953, blir gjeldsslette i dag også byttet mot politisk lojalitet. Gjeldskriser har vært hyppige og tilbakevendende i moderne tid, og i dag synes forutsigbare måter å slette gjeld på å være viktigere enn noen gang.

Rettsaken som pågår i dag illustrerer hvor få regler som finnes for hvordan gjeld skal restruktureres, og hvor få føringer som finnes for forhandlinger om gjeldsslette.

Bilde: Paul Singer, eieren av NML Capital som i dag saksøker Argentina.