Filippinene på vei inn i gjeldskrise?

For å finansiere en ambisiøs satsing på infrastruktur tok Filippinene i 2017 opp lån på tilsammen 16 milliarder dollar. Satsingen er en del av en strategi for å få plass en ny gull-era, en satsing som allerede som har samlet opp et gjeldsnivå på 167 milliarder dollar i gjeld. Målet for storsatsingen er å øke utbyggingen i infrastruktur, få ned arbeidsledigheten og samtidig redusere fattigdomsnivået.

Hvor skal pengene komme fra?

President Duterte har aktivt søkt investeringer og lån fra Kina. Kina har blitt en viktig finansieringskilde for flere nasjonale satsinger i Sørøst-Asia, og Filippinene er siste land ut. Det store spørsmålet på manges lepper er hvilke krav og kondisjonaliteter Kinas involvering kan føre med seg. Analyser advarer om at dersom Kina velger å innføre høye renter på lånene kan det få alvorlige konsekvenser. Dersom man innfører renter på 10% på de 167 milliardene risikerer landet å ende opp med hele 452 milliarder dollar i gjeld, som ville gi gjeld til BNP nivå på hele 197 % av BNP. Det vil være det nest høyeste nivået i verden, bak Japan, og vil gjøre Filippinene utsatt for gjeldskrise. Til sammenligning har Hellas gjeld tilsvarende 191% av bruttonasjonalprodukt, i henhold til OECD.

Prognose for effekten av Filippinenes nyopptatte gjeld over 10 år. Kilde: Corr Analytics Inc

Ny gjeldskrise?

En eventuell gjeldskrise vil ikke være første gang Filippinene sliter med å betale ned gjelden sin. På 1980-tallet havnet de i gjeldskrise etter at uansvarlige lån tatt opp under Marcos-diktaturet mellom 1966 og 1986. Under Marcos skjøt Filippinenes utenlandsgjeld i været, fra $360 millioner i 1962 til $26.2 milliarder i 1986, og mye av gjelden som Fillipinene betaler ned på i dag stammer fortsatt fra denne perioden. Marcos var en kontroversiell figur blant annet fordi han i 1977 innførte en presidentorde som satte gjeldsnedbetaling fremfor velferdstjenester til befolkningen, samtidig som hans egens familie levde en svært luksuriøs tilværelse. Imelda Marcos, presidentens kone, ble senere verdenskjent for hennes enorme skosamling på over 3000 skopar mens Marcos selv kan ha mottatt så mye som 80 millioner dollar i bestikkelser fra USA.

Hva vil det si for befolkningen?

Satsingen har allerede fått konsekvenser. Økningen i import fører til at økonomien går med underskudd i current account. Valutakursen mot dollaren var i 2017 på sitt laveste på 11 år mens andre land i området står sterkt. Dersom prosjektene ikke resulterer i lokale arbeidsplasser eller økt aktivitet blant filippinske bedrifter er det vanskelig å si om satsingen blir vellykket. Dette er punkter som vekker bekymring etter erfaringer med Kinas engasjement i Afrika, der man har kritisert bruken av kinesisk arbeidskraft og produsenter fremfor lokale aktører. Det er også betenkelig at president Duterte og og hans administrasjon vil tjene hundrevis av millioner dollar på disse avtalene, mens filippinske skattebetaler betaler. Kritikere mener derfor at det er viktig at lånene behandles i Kongressen for å sikre demokratisk forankring.

Som en øystat i Stillehavet er Filippinene utsatt for naturkatastrofer, noe vi også så da supertyfonen Mangkhut rammet en halv million mennesker og 433 byer og kommuner denne helgen. Til sammen er nærmere 100 mennesker omkommet eller forsvunnet som følge av tyfonen, og det er grunn til å forvente at gjenoppbyggingen vil bli kostbar, og vil kreve at landet tar opp enda mer lån i tiden som kommer. Katastrofer som dette er med på å destabilisere økonomien ytterligere og dytter Filippinene stadig nærmere gjeldskrise.

Ender det i krise?

Filippinene driver altså et risikabelt spill. Lykkes de kan de løfte infrastruktur og skape ny vekst i økonomien. Feiler satsingen er det gode muligheter for at det hele ender i en ny gjeldskrise. Det er derfor viktig at Filippinene velger sine neste skritt med omhu og åpner for prosesser som får de tvilsomme elementene opp i dagen og sikrer ansvarlighet i låntakingen.