Inflasjon kan gi rentesjokk – som på ny vil ramme gjeldstyngede land (Dagens Næringsliv)

Forrige uke oppfordret Pakistans sentralbanksjef Reza Baqir rike land å handle for å motvirke den økende globale inflasjonen. I likhet med Gina Gopinath, sjeføkonom i Det internasjonale pengefondet (IMF), understreket han hvor ødeleggende det vil være for lav- og mellominntektsland dersom rike land utsetter å dempe inflasjonen, for så å plutselig gjøre noe.

Bekymringen har økt for et såkalt «taper tantrum»-sjokk – et begrep som viser til da den amerikanske sentralbanken i 2013 annonserte en mulig nedtrapping av sin kvantitative lettelser. Renta på amerikanske statsobligasjoner skjøt i været, og kapital forsvant raskt ut av utviklingsland.

Tirsdag uttalte den amerikanske sentralbanksjefen Jerome Powell seg om dette i en kongresshøring. Han signaliserte der tidligere avvikling av sentralbankens støttekjøp enn det som er signalisert før, av frykt for den tiltagende inflasjonen. Finansmarkedene reagerte umiddelbart.

I tillegg til at viktig kapital forsvinner, gjør plutselig økte renter i rikere land det vanskeligere å betjene valutalån. For eksempel vil mange utviklingslands utenlandsgjeld, som i stor grad er utstedt i dollar, øke i betjeningskostnader om og når den amerikanske sentralbanken øker renten for å motvirke den pågående inflasjonen.

Dette kan skape et sjokk som kommer på toppen av de allerede ikke-bærekraftige statlige gjeldsbyrdene i utviklingsland: Ifølge UNDP er 82 utviklingsland sårbare for å oppleve utfordringer med betjening av statlig gjeld i kjølvannet av pandemien.

En av de mest seiglivede ideene i internasjonal politikk synes å være at når et land havner i gjeldskrise, har det bare seg selv å skylde på. Så mye at FNs uavhengige ekspert på gjeld og menneskerettigheter i sin nyeste rapport brukte plass på å understreke at når låntagerland opplever økte kostnader og vanskeligheter med å betjene lån, handler det ofte om endringer i politikken til landene som låner ut. Poenget burde være selvsagt, men drukner ofte i kommentarer om «failure to manage funds, or corruption or prolific management of public finances» i landene som låner.

Det finnes mange utdaterte ideer som fortsatt preger gjeldspolitikken og som skaper hindringer for et mer rettferdig system. Utfordringene den globale inflasjonen skaper nå, viser at forestillingen om at land alene er ansvarlig for sin økonomiske skjebne er en av dem.

I vår sammenvevde, globaliserte verdensøkonomi er ingen stat alene sin egen lykkes smed. Det er alltid flere parter i et låneforhold, og forutsetningene en stat har for å kunne betjene sin gjeld, påvirkes av forhold utenfor landets kontroll.

Samtalen om hva som skal skje når en statlig gjeldskrise inntreffer, deriblant hvordan byrder og ansvar i krisehåndteringen skal fordeles, må starte i en anerkjennelse av dette.

Innlegget var først på trykk i Dagens Næringsliv 01.12.2021.