Pandemi og gjeldskrise

Covid-19 kom som et sjokk for hele verden. Kombinasjonen av helsemessige, sosiale og økonomiske konsekvenser har skapt en ekstrem grad av usikkerhet. Utviklingsland har blitt rammet hardt av den pågående pandemien. Vi kan allerede se synlige virkninger, alt fra et ekstremt presset helsevesen, millioner av unge som må holde seg hjemme fra skolen og en kraftig økning i global fattigdom. Til tross for dette har mislighold av tilbakebetalinger på offentlige lån så langt uteblitt. Land over hele verden har oppfylt sine gjeldskrav til store menneskelige og sosiale kostnader for befolkningen. (2) Belize, Surinam og Zambia er blant de få som har misligholdt sin offentlige gjeld, men disse landene var allerede i gjeldsnød før pandemien. (5) Vi må starte med å erkjenne at den nåværende modellen for utviklingsfinansiering er fundamentalt ødelagt. Den bygger på markedsbaserte betingelser, som gang på gang har vist seg å ikke fungere i praksis. (3)

IMF anslår en gjennomsnittlig nedgang i bruttonasjonalprodukt på 4,5 % for utviklingsland i 2020. De mest berørte regionene var Latin-Amerika og Karibia (LAC) og Midtøsten og Nord-Afrika (MENA). LAC ble hardt rammet av ukontrollert spredning av Covid-19 og nedstengning (-7,7 % BNP). Kraftig nedgang i oljeeksport spilte en sentral rolle i nedgangen for MENA (-6,3 % BNP). (3)

Land som faller under kategoriene lavere mellominntektsland og øvre mellominntektsland faller utenfor viktige ordninger. Det er disse gruppene av land som har opplevd den høyeste gjeldsøkningen under Covid-19. Ifølge Verdensbanken vil mer enn 4/5 av nye fattige fra pandemien oppstå i disse landene. (5) Mellominntektslandene økte utgiftene med 3% av BNP. Mesteparten av økningen var relatert til tiltak for å begrense de økonomiske og helsemessige konsekvensene av pandemien. (4)

Land som sliter med å tilbakebetale sin gjeld har i en lengre periode hatt en netto negativ ressursoverføring. Landet må sette av mer ressurser til å tilbakebetale og sende penger ut av landet, enn å investere for fremtiden. Når land betaler gjeld de egentlig ikke har råd til å betjene, reduseres viktige offentlige tjenester og prosjekter. Helsevesenet, matsikkerhet, utdanning, arbeidsplasser, likestilling mellom kjønnene og prosjekter som sikrer landets vekstutsikter blir prioritert bort. Slik kan flere år med positiv utvikling gå tapt. Det finnes to måter å adressere problemet på. Gjelden kan restruktureres på forhånd og i tråd med kapasiteten til tilbakebetaling etter krisen. Dette frigjør ressurser for investeringer som støtter gjenopprettingen av landets økonomi, som videre påvirker både den innenlandske og den globale økonomien positivt. Det andre alternativet er å låne mer av det internasjonale markedet. I dette scenariet må landet prioritere tilbakebetaling av gjeld og nedprioritere viktige investeringer for fremtiden og folket. Historisk sett har kreditorer foretrukket det siste alternativet. Dette forsinker erkjennelsen av tap og flytter skylden over på låntakeren. (11)

I sammenheng med pandemien må etablerte antagelser om dynamikken for økonomisk nød i utviklingsland revurderes. Hittil har ikke de forventede mønstrene rundt økonomiske utfordringer vært synlige. En mulig forklaring er en kombinasjon av justeringstiltak knyttet til nedstengningene av land og byer, samt at økonomisk politikk som ble innført av AE (avanserte økonomier) lettet de kortsiktige finansieringsbegrensningene for de fleste utviklingslandene. (5) Fokuset på antall land som har eller ikke har misligholdt sine lån som en målestokk for de økonomiske tiltakenes suksess er et misvisende fokus. Denne tilnærmingen ignorerer de langsiktige økonomiske og utviklingsmessige konsekvensene av store statlige gjeldsbyrder. Eksisterende økonomiske tiltak fokusert inn mot å øke likviditet på kort sikt utsetter problemene, men løser ikke de grunnleggende utfordringene knyttet til ikke-bærekraftige gjeldsbyrder. Disse vil bli åpenbare over tid når store statlige gjeldsbyrder vil tynge økonomisk gjeninnhenting i utviklingsland etter pandemien og sterkt begrense offentlig finansiering av velferd og nye investeringer i årene som kommer. (14)

Denne krisen anslås å etterlate langsiktige konsekvenser og svekke mange lands kapasitet til å mobilisere innenlandske inntekter. Gjeldslettelse kan ikke sees som en veldedighetshandling, men en viktig forutsetning for å nå de viktigste målene for den multilaterale agendaen. (13)

Tiltak som kreves:

1. Global demokratisk styring

Alle land burde ha rett til å være en del av den globale økonomiske styringen. Eurodad er blant de hundrevis som støttet oppfordringen til et internasjonalt toppmøte for økonomisk gjenoppbygging og systemisk reform. Dette møtet burde skje i regi av FN, der alle land har en plass ved forhandlingsbordet. (16)

2. En systemisk tilnærming for å adressere den skjeve globale økonomiske arkitekturen

Etablering av en effektiv global styring for å takle skatteunndragelse og ulovlig kapitalflyt er et viktig tiltak som må på plass. Samtidig burde offisiell utviklingshjelp (ODA) økes og en ny og større utstedelse av IMFs valutareserve Special Drawing Rights (SDR) finne sted. (16)

3. Reform av statsgjeldsarkitekturen

Multilaterale diskusjoner må skape fremgang i etableringen av et multilateralt rammeverk for å støtte systematisk og rettferdig restrukturering av statsgjeld. Dette burde utføres i regi av FN. Det er viktig at en slik prosess evner å samle alle typer av kreditorer ved samme forhandlingsbord i en omfattende restruktureringsforhandling. (16)

4. Utvikle et post-Covid-19 gjeldslettelse- og bærekraftsinitiativ

Ved å låne ytterligere til land som sliter med å betjene lånene sine, utsetter man bare den uunngåelige erkjennelsen av mange lands gjeldskriser. Slik utsettes problemet, samtidig som situasjonen blir mer innviklet og går på bekostning av allerede sårbare grupper i befolkningen. Bærekraftig gjeld i samsvar med menneskerettighetene og FNs bærekraftsmål kan oppnås gjennom en ambisiøs prosess med gjeldslettelse, inkludert omfattende gjeldssanering. Gjeldslettelsesprosessen må gjøres tilgjengelig for alle land i nød. Land må bli vurdert ut ifra landets finansieringsbehov for å opprettholde viktige tjenester og mulighet for fremtidig utvikling. (16)

5. Grundig overhaling av det Internasjonale Pengefondets (IMFs) gjeldsbærekraftsanalyser (Debt Sustainability Assessments - DSA)

Fremover må DSA-vurderinger inkludere landenes langsiktige finansieringsbehov for å følge opp FNs bærekraftsmål, klimamål, menneskerettigheter og likestillingsforpliktelser. Det er behov for en gjennomgang av metodikken som benyttes. De kommende årene er det viktig at et finansielt handlingsrom som gir mulighet for oppnåelse av forpliktelsene under 2030-agendaen, Parisavtalen om klimaendringer og Beijing-erklæringen blir prioritert IMFs gjeldsbærekraftsanalyser. Slik metodikken er i dag måler fondets gjeldsbærekraftsanalyser kun muligheten for at et land ikke lenger vil kunne møte sine betalingsforpliktelser. Analysene sier ingenting om hvilke menneskerettigheter og velferdshensyn som ofres til fordel for oppfyllelsen av disse betalingsforpliktelsene. (16)