Tema

Utlånere

Verdensbanken

Verdensbanken ble opprettet i 1944 for å finansiere gjenoppbyggingen av Europa etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. Når dette målet var oppnådd, gikk banken over til å gi råd, bistand og lån til utviklingsland for å fremme økonomisk vekst og bidra til fattigdomsbekjempelse. Verdensbankens to hovedmål i dag er å få slutt på ekstrem fattigdom og å bidra til bedre fordeling av ressurser.

Det internasjonale pengefondet – IMF

Det internasjonale pengefondet (IMF) ble opprettet samtidig som Verdensbanken, med et mål om å bidra til å stabilisere verdensøkonomien etter andre verdenskrig. IMF skulle gi kortsiktige lån til land i krise, og overvåke verdensøkonomien. Selv om IMF før har spilt en stor rolle i utviklingsland i krisetider, er det nå i hovedsak europeiske land som skylder IMF penger etter finans- og gjeldskrisen som begynte i 2008.

De regionale utviklingsbankene

De regionale bankene er mindre omtalt enn deres storebror Verdensbanken, men er likevel svært viktige institusjoner med stor påvirkning ovenfor nasjonale myndigheter i Sør. Bankene er Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB), Den asiatiske utviklingsbanken (ADB) og Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB). Bankene gir råd og lån i utviklingsøyemed til landene i de aktuelle regionene. Hver av bankene har medlemmer fra hele verden og som i Verdensbanken styres stemmevekten etter størrelsen på hvert enkelt lands innskudd.

Betingelser og maktfordeling

Verdensbanken og IMF har fått mye kritikk for måten de gir lån og gjeldsslette på og måten organisasjonene fungerer på innad.

Fra 70- og 80-tallet krevde Verdensbanken og IMF at utviklingsland som trengte kriselån eller hjelp til å betale på gjelden sin måtte endre sin økonomiske politikk. De såkalte strukturtilpassningsprogrammene som land som søkte hjelp måtte gjennomgå betydde ofte å måtte privatisere offentlige tjenester, liberalisere økonomien og redusere statens rolle. I praksis kunne dette bety at staten måtte innføre skolepenger eller betaling for helsetjenester, som gikk hardest utover de fattigste som ikke kunne betale. Disse betingelsene skapte store protester verden over.

Når man begynte å slette gjeld til de fattigste landene på 1990-tallet, krevde Verdensbanken og IMF også at landene skulle endre sin økonomiske politikk, og i tillegg vise at de jobbet for ”godt styresett” som ofte var knyttet til å redusere korrupsjon.

Verdensbanken og IMF har fått mye kritikk fra sivilsamfunnsorganisasjoner for hvordan beslutninger blir tatt. I begge organisasjoner er det de landene med mest penger som bestemmer, fordi stemmevekten avhenger av hvor mye penger man har bidratt til organisasjonene med. Når ledere for de to organisasjonene skal utpekes, skjer det ikke gjennom en demokratisk stemmeprosess, men ved at USA får velge ut lederen for Verdensbanken, og de europeiske landene får bestemme hvem som skal lede IMF. Utviklingsland har lenge protestert mot denne måten å gjøre det på, og i 2010 ble det vedtatt en reform som skal gi mer makt til utviklingsland, og spesielt de største fremvoksende økonomiene som Kina, India og Brasil. Reformen er enda ikke gjennomført. 

Nye utlånere

Mens det tidligere i hovedsak var land og utlånerinstitusjoner i Nord som tilbød lån til utviklingsland, har nye utlånere som Kina og Brasil begynt å tilby lån de siste årene. For mange utviklingsland, og særlig ressursrike land i Afrika sør for Sahara, har kinesiske lån blitt et attraktivt alternativ, med mindre betingelser men også mindre åpenhet rundt utlånene. I juli 2014 lanserte BRICS-landene Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika en ny utviklingsbank som skal fokusere på lån til infrastrukturprosjekter i utviklingsland. Banken heter ”the New Development Bank,” og BRICS-landene vil ha lik innflytelse over banken.



Nyheter om Utlånere: